Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Minst 21 millioner kroner skulle ombyggingen av Holmenkollen koste, trodde man i 2003. Nå kan Aftenposten fortelle at sluttsummen ble 1,9 milliarder kroner. Det er utrolig at ansvarlige politikere overlevde skandalen, selv om et byråd ble gjort til syndebukk og måtte gå. Og det er helt uforståelig at mange av de samme menneskene som den gangen kjempet fram nye Holmenkollen nå ønsker at Norge og Oslo skal bruke nye milliarder på et vinter-OL.

Det er galskap! For det eneste som er sikkert er at ethvert budsjettutkast man godkjenner vil være ugjenkjennelig når regningen skal betales. Neppe hundre ganger så dyrt, men så mye at det vil være det åpenbare vanviddet å bruke pengene våre på noen dager med nasjonal lykkerus. Bare innen idretten finnes det ufattelig mange bedre prosjekter å bruke pengene på. For ikke å snakke om alt det som blir forsaket fordi man prioriterer bobbaner og akeanlegg til eliten.

Det er naturligvis ikke første gangen at store prosjekter blir langt mer kostbare enn man først trodde. Men vi har en egen evne til å glemme hvor galt ting har gått, når menn med store magemål får stjerner i øynene. Forhåpentligvis vil folkeopinionen framstå så massivt mot at regjering og storting ikke våger noe annet enn å si pent nei. Det kan være begynnelsen for mer nøkterne og folkelige OL i framtida.

Samtidig er det tankevekkende at det ett eller annet sted finnes nok penger til hoppbakker, men ikke til kompliserte reformer som Nav og sykehus. Og hvorfor var det fullstendig utenkelig å si at sorry, vi blir ikke ferdige til VM, pengene er brukt opp – vi må vente til neste års budsjett? Ellers i samfunnet opplever vi at det ene store prosjektet etter det andre ikke sluttføres etter tidsplanen på grunn av manglende ressurser.

Hva er det som gjør at vi syns det er greit å bruke 1,9 milliarder kroner for at noen titalls utvalgte utledninger skal komme hit for å hoppe noen få meter lenger på ski; mens det er utenkelig å bruke nok penger slik at Nav-reformen kan fungerer etter hensikten eller at sykehusene kommer i mål uten at det rammer pasientene? Hvem har fått oss til å tro at det er forskjell på penger?