Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Roar Øvrebø, Norsk Fengsels og Friomsorgsforbunds Grand Old Man, leder av forbundet i 21 år, fortalte meg en gang, smilende og sånn bare han kunne gjøre det, at om du jobber for endringer i norsk kriminalomsorg, må du ha tålmodighet. For her går det ikke fort. Her tar det for eksempel minst 10 år å bygge et nytt fengsel. Og 30-40 år før bygningsmassen råtner på rot – som Ullersmo fengsel på Kløfta nå bokstavelig talt gjør. Og allerede har gjort lenge.

I en kronikk i Dagsavisen 6. juni i år med tittel «Soning med mening» blir mangelen på tempo i utviklingen av norsk kriminalomsorg demonstrert på en tragikomisk måte. Kronikken er skrevet av justisminister Grete Faremo.

Kronikken kunne like gjerne vært skrevet av justisminister Inger Louise Valle, som for øvrig var en meget god og visjonær justisminister i perioden 1973-79. Sjøl om Valle døde i mai 2006, lever fortsatt mange av ideene hennes.

At Faremo viderefører Valles tankegods, er det beste som kan sies om den nye justisministeren. Men hvor er de nye tankene? En kriminalomsorg for 2012? Hvor blir det av de ansatte og arbeidsmiljøet?

Faremo risser opp hovedlinjene i stortingsmeldingen «Straff som virker», Knut Storbergets kriminalomsorgspolitiske testamente. Hun forteller at denne linja ikke skal endres av henne og regjeringen, og om diverse utfordringer kriminalomsorgen står overfor.

Alltid disse jævlige utfordringene som gjør politiker- og byråkratspråket så impotent!

Vi trenger handlinger, ikke å bli påminnet om utfordringene! Dem kjenner vi og de er de samme i dag som på Harald Hårfagres tid.

Faremos programformulering er som følger: «I tida framover tror jeg at vi må satse innen to områder dersom vi skal få en fortsatt positiv utvikling: Å organisere kriminalomsorgen på en mer effektiv måte og sørge for fortsatt tilgang på godt kvalifiserte medarbeidere til å jobbe i fengslene.»

Snakk om å ha frekkhetens nådegave!

NFF har hatt fire hjertesaker både under Øvrebøs ledertid (1985-2006), hvor også Faremo var justisminister (1992-96), og i Geir Bjørklis. Hjertesaker som daglig frontes av dyktige lokale, regionale og sentrale tillitsvalgte i NFF.

– For det første: Mer penger til driftsbudsjettene i fengslene og i friomsorgen sånn at bemanningen blir tilstrekkelig og at lønnsnivået er konkurransedyktig og til å leve av.

– For det andre: Det må tas inn flere fengselsaspiranter på Fengselsskolen sånn at fagligheten ivaretas.

– For det tredje: Sjøl om norske fengselsbetjenter antagelig har verdens beste utdanning, så må fengselsbetjentutdanningen snarest mulig opp på et høyskolenivå. Dette er et vanskelig yrke, kanskje ett av verdens vanskeligste – her kreves det forskning!

– For det fjerde: Organiseringen av kriminalomsorgen må endres sånn at det etableres et kriminalomsorgsdirektorat.

Altså akkurat hva Faremo nå TROR det må satses på. Men hva har den rødgrønne regjeringen gjort så langt etter sju år med makta? Og hva gjør justisminister Grete Faremo med disse «utfordringene»?

Svar på begge spørsmål: Ingen verdens ting!

Det var et ørlite håp om at Faremo hadde hatt noe å fare med i revidert nasjonalbudsjett som ble lagt fram i mai. Men istedenfor økte hun bevilgningen til opplæringskostnader i forbindelse med utvidelse av soningskapasiteten ved Hustad fengsel og opplæring av egne soningsenheter for barn og unge.

«Gode tiltak. Men igjen er det de innsatte som blir prioritert. Sånn er det uansett farge på regjeringen», svarte Geir Bjørkli.

Antagelig er NFF-lederen fagbevegelsens mest tålmodige mann. Måtte i hvert fall ikke dét vare evig.