Høyre mot venstre
I Norge har høyresiden tapt to valg på å snakke som Høyre. Den feilen gjør de ikke igjen, fastslår Hallgeir H. Langeland.
Onde tunger sier at de internasjonale ratingbyråene har nedjustert statusen på høyrepolitikk til trippel C, etter de fant ut at det var høyrepolitikk som skapte finanskrisa. I land etter land ser vi nå resultatene av tradisjonell, kostbar høyrepolitikk med for store skattekutt og for lite regulering av finansmarkedene: Arbeidsløsheten stiger, forskjellene vokser, gjelda øker og renta stiger. Det meste peker feil vei. I dag er det folk flest i EU som betaler regninga, mens bank og finans går fri.
De fleste skjønner i dag at høyrepolitikk skapte finanskrisa. Til og med Høyre skjønner dette. Derfor har Høyres eneste mulighet vært å fjerne seg retorisk fra seg selv.
Og det har de klart. Erna Solberg snakker nå om velferdspolitikk som en brennende sosialdemokrat, om mennesker og ikke millioner, om at små forskjeller er bra, mens Torbjørn Røe Isaksen har skiftet navn på Høyre til «Arbeidspartiet» – nøyaktig slik Moderaterna gjorde i Sverige for ti år siden. Høyreideologen Kristin Clemet gremmes synlig hver dag, men velgerne elsker den nye innpakningen. Erna Solberg vet hva hun gjør. Høyre er nå større enn Arbeiderpartiet på målingene. I Sverige vant høyresiden to valg på å snakke som Arbeiderpartiet. I Norge har høyresiden tapt to valg på å snakke som Høyre. Den feilen gjør de ikke igjen.
Men endringen er retorisk, ikke faktuell. Om man går gjennom det Høyre foreslår og stemmer for i Stortinget det siste året, er det god, gammeldags høyrepolitikk å finne. De rike får milliarder i skattekutt, finansiert gjennom omfattende innsparinger i velferdsstaten. Forskjellene skal økes, sykelønna skal svekkes, og vannkraften privatiseres, NSB skal stykkes opp og Posten skal selges.
1000-kroners spørsmålet er hvorfor Høyre mener at det som ikke virker i Hellas skal virke i Norge? Hvis det var høyrepolitikk som skapte finanskrisa, hvorfor trenger Norge da mer av dette?
Planen til Erna Solberg er å holde den sosialdemokratiske masken helt fram til 2013. Det er nemlig den beste måten å slippe unna slike ubehagelige spørsmål.
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 13/2012)