Da jeg spurte hva som hadde skjedd svarte de at kameraten hadde satt fast foten i renna i barnebassenget. Øverst langs den ene langsiden går det en renne. Da han skulle klatre opp av vannet hadde foten vridd seg og gutten satt bom fast. De to unge badevaktene hadde prøvd alle mulige løsninger, inkludert store mengder flytende såpe. Nå var brannvesen og ambulanse på vei.

Klokka var kvart over seks da jeg kom ut i hovedbassenget. Det var usedvanlig stille. En håndfull voksne svømte rolig fram og tilbake. Noen unger lekte nærmest lydløse, mens de kastet stjålne blikk mot barnebassenget hvor en badevakt stod i vannet og holdt gutten så foten ikke skulle belastes. Alle ventet. Og ventet. 45 minutter etter uhellet kom to brannmenn i fullt utstyr gående målbevisste inn i svømmehallen. De ristet på hodet; pratet sammen og den ene gikk tilbake og hentet mer utstyr. Ti minutter senere var ambulansefolka på plass. Nye samtaler. Den ene pratet i nødsambandet. Gutten var like rolig og badevakten slapp ikke taket.

Vi svømte rolig, fram og tilbake, mens vi ventet på at det hele skulle ende godt. Etter en stund ble det hentet en bøtte og badevakten kunne krabbe ut etter snart en time i vannet. Nødetatene prøvde det de kunne, men foten satt fast. Nytt utstyr ble hentet. Lyden av metall som jobbet mot betong og lav gråt fra gutten blandet seg med svømmetakene våre. Etter 90 minutter løftet brannmannen tredjeklassingen ut av barnebassenget. Foten var rød, men han kunne gå. Ingen klappet. Ingen jubel. Ingen presse. De pakket sammen; rufset gutten på håret og sa han var flink. Så forlot de åstedet. Og vi svømte videre.

sym

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 17/2012)