Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Det er i dag 70 år siden 532 norske jøder ble pakket om bord i lasteskipet D/S «Donau». Det var 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Bare åtte menn overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene. Av de 771 norske jødene som ble deportert i løpet av verdenskrigen, kom bare 34 tilbake til Norge. De andre ble drept; mange gasset i hjel.

Det er lett å glemme enkeltskjebnene bak tallene. Ønsker du å ta inn over deg at vi her snakker om mennesker som dine nærmeste, kan du lese den lille boka «Kathe, alltid vært i Norge» (2003). Espen Søbye forteller nøkternt, men gripende om skjebnen til den unge jenta Kathe. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var hvor «normalt» samfunnet fungerte i sin diskriminering og senere deportering av jødene. Det er ikke bare jødene som var som oss; det var også de mange som hver på sine måte bidro til at Kathe og de 736 andre norske jødene ble utryddet. Vi lukket øynene og gjorde jobben vår. Og noen banket på dørene, kjørte drosjene og trikkene som fraktet dem ned til havna hvor skipet ventet.

Hvordan er det så mulig at politi og myndigheter må bruke sju tiår før man har anstendighet nok til å be om unnskyldning slik politidirektøren gjør i dag og statsministeren 27. januar? Forteller det noe om skamfølelse eller er det andre mer dyptgripende holdninger i det norske samfunnet som disse årene har forhindret en unnskyldning? Du må kanskje tilhøre krigsgenerasjonen for å forstå? Det betyr ikke at vi som er født senere kan glemme historien og ansvaret for å lære av den.

Om noen år vil det ikke lenger være igjen overlevende fra nazistenes konsentrasjonsleirer. Jødehatet lever derimot både i Norge og ute i Europa. Trusler og trakassering er en del av hverdagen for mange. I Norge viser undersøkelser at hver åttende innbygger har fordommer mot jøder. Selv i barneskolen brukes jøde som skjellsord. Det er enkelt å stille seg bak fordømmingen av rasisme og diskriminering. Men langt vanskeligere å ta ansvar i hverdagen. 26. november 1942 er den tragiske dagen som i all framtid bør fortelle oss hvor ille det kan gå hvis vi ikke står oppreist når det gjelder.