Av Tor Mostue

En gang jobba jeg sammen med en murarbeider som hette Gunnar. Populært kalt Gunnar Kælken. Det var en artig kar med et ganske originalt kjeftament. Han snakka ofte i en litt høytidlig, ja nærmest litterær stil. Slik var formen på snakket, mens innholdet ofte var det reine tull og tøys.

Han henviste for eksempel til «hjemme på gården» der han hadde «kårstuen» hvor det bodde 2 eldre sosialklienter som kommunen betalte husleie for til Gunnar.

En søndag heiv jeg meg på sykkelen og kjørte utover til Siggerud. Jeg hadde tenkt å besøke Gunnar «hjemme på gården». På forhånd så jeg for meg en lang allé som førte opp fra hovedveien til våningshuset med kårstuen plassert et stykke unna. Jeg kom fram til riktig adresse, parkerte sykkelen og gikk opp en bratt bakke rett inn i skauen. Etter ca. 20 meter lå det ei tømmerhytte. Like i nærheten ei moelvenbrakke. Dette var altså gården og kårstuen!

Jeg banka på inngangsdøra til «gården». Ikke noe svar. Jeg kikka inn gjennom et vindu. På innsida av ruta var det klistra en plakat: «Ligg unna! Selvskudd utlagt!» I et annet vindu stod det: «Livsfarlig! Selvskudd!» Men ingen tegn til Gunnar. Bilen hans var heller ikke å se.

På jobben den påfølgende mandagen, mens hele laget satt i brakka i spisepausa, nevnte jeg for Gunnar at jeg hadde forsøkt å besøke ham «hjemme på gården». Gunnnar fortalte at han denne søndagen hadde gjort som han pleide på søndager: Han «hadde oppholdt seg i dikterstuen». Jeg spurte hvor «dikterstuen» var. Jo, forklarte Gunnar, den befant seg «lengre inn i skogen der han fant roen og kunne få inspirasjon!»

Gunnar var i gang. Han fortsatte: «Det var her jeg skrev min berømte reiseskildring: «Over Grønlands innlandsis på karnizz.» Og Gunnar fortsatte: «Nå er jeg i en mer melankolsk fase. Jeg skriver på en diktsamling. Den skal hete: «Ensom blant tomme dunker»…»