Av Tor Mostue

På 1970-tallet oppsto det er fenomen som gikk under navnet «proletarisering». Kort fortalt gikk dette ut på at partiet AKP oppfordret sine medlemmer med høyere utdannelse til å ta seg jobb i manuelle yrker. Mer skal ikke sies om dette her. Den som vil kikke nærmere på fenomenet kan lese romanen Gymnaslærer Pedersen av Dag Solstad, eller se filmen med samme navn (den kommer sikkert snart på DVD).

En av den som proletariserte seg kan vi kalle Hans. Han var egentlig lege, men begynte altså som grunnarbeider på Selmers byggeplass Konela (et firma som solgte russiske biler) i Groruddalen. Her jobba også artikkelforfatteren som murer.

Hans var ikke som leger flest. Ja, hvis noen skulle påstått at Hans var lege, ville vedkommende blitt ansett som ikke vel bevart. Han snakka en brei vestfolddialekt, røyka Rød Mix, var møkkete som en fyrbøter, var tøff og uredd overfor byggeplassledelsen, og aldri redd for å ta i et tak. Han var rake motsetningen til en kar med rene negler i hvit frakk. Da det skulle velges plasstillitsmann var Hans et soleklart valg.

Mitt inntrykk var at gutta var svært fornøyd med Hans som tillitsmann. Like fornøyde var ikke byggeplassledelsen. Der var det opplagt at det blei lagt planer for hvordan de skulle bli kvitt ham. Samtidig med dette oppstod det en ulovlig streik blant sjauera på brygga i Oslo. Og Hans stilte seg sjølsagt i spissen for å samle inn penger til de streikende. Da slo først byggeplassledelsen, og seinere også firmaledelsen til. Firmaet krevde, med NHOs støtte, at Hans måtte fratre som tillitsmann etter Hovedavtalens bestemmelse om «utilbørlig opptreden». Det «utilbørlige» skulle angivelig være at pengeinnsamlinga hadde foregått i arbeidstida. Dette var rein løgn og fanteri. Innsamlinga hadde foregått i spisepausa, altså på guttas fritid.

NHO-kravet om fratredelse av tillitsvervet utløste et stort spetakkel! De Selmer-ansatte på plassen slutta opp om Hans, og murerlaget trua med å forlate byggeplassen for godt. Dette førte til en hektisk møteaktivitet. Den som deltok på vegne av byggfagforeningene i Oslo, var daværende organisasjonsarbeider, nå avdøde, Ellef Andresen. Ellef ga Hans full støtte. Men NHO ga seg ikke. Til slutt ble det daværende Bygningsindustriarbeiderforbudet ved sin formann Rasmus Solend kopla inn. Også han gav Hans full støtte. Det blei flere møter i NHO-bygget om saken. Men til slutt måtte Selmer og NHO gi seg.

Et par år etter møter jeg først Hans, deretter Ellef Andresen. Begge kommer opp med følgende identiske historie: Ellef hadde fått en diger og smertefull kong i nakken. Han oppsøker derfor Legevakta. Der blir han av en sjukepleier bedt om å vente bak et forheng til legen kommer. Ellef gjør som han blir bedt om og setter seg ned for å vente. Plutselig går forhenget til side. Og der, med en skalpell i handa, kommer Hans! Dette førte til at Ellef seinere også måtte behandles for en mild hjernerystelse. Han hadde svimt av og gått rett i dørken!