Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

I dag er arbeidsdagen for de tilfredse brune ansiktene. De som har vært på fjellet og sklidd over hvite vidder. Desto mer du tjener, desto større er sjansen for at du har kost deg med appelsiner og kvikk-lunsj i hytteveggen. Og siden det bor mange med ganske bra inntekt i hovedstadsområde så preger fraværet bybildet i påskedagene.

Denne påsken var det mer enn vanlig eksotisk å rusle rundt i hovedstaden. Det var påfallende mange som pratet polsk eller et annet østeuropeisk språk. Men også antallet ekte brune ansikter dominerte deler av bybildet i større grad enn ellers i året. Det er ikke vanskelig å resonere seg fram til hvem som drar fra oslogryta i påsken. De er like hvite som viddene de reiser til.

Påsketid i byen avdekker dermed hvor flerkulturelt samfunnet er blitt. Men denne påsken ga meg også noen bilder på at det vi opplever som norsk kultur er levedyktig selv når de norskeste er bortreiste. I garderoben etter en svømmetur skiftet jeg sammen med tre tenåringer. Den ene begynte plutselig å synge på en Kardemommeby-sang, noe som utløste en debatt om kvinnesynet i Torbjørn Egners historier. Ingen av dem hadde lys hudfarge og deres foreldre kom fra asiatiske og afrikanske land. Noen dager senere ruslet jeg gjennom sentrum og møtte en pakistansk mor med to barn som danset seg nedover gaten. «Jeg er så glad i Sinnataggen. Han er så morsom å se på», ropte en sprudlende barnestemme.

Det er naturligvis en mengde vanskelige utfordringer i ethvert flerkulturelt samfunn. Men det er også mye å glede seg over. Og en dag vil det kanskje være like mange brune ansikter som reiser til fjells som nå kommer tilbake fra de hvite viddene?