Bakstreversk av LO
LO slåss for likelønn og frir til høyt utdannede. Men de radikale kvinnene som tok med seg utdanningsgruppene inn i organisasjonen og skrev seg tydeligst inn i likelønnshistorien er utelatt i LOs egen kvinnehistorie.
solfrid.rod@lomedia.no
«Kvinner i fagbevegelsen 2013». Det er tittelen på boka LO har gitt ut for å markere at det i år er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Som Dagbladet skrev i går, er flere markante LO-kvinner utelatt. De to første lederne av Fellesorganisasjonen (FO), Oddrun Remvik og Randi Reese, er ikke med i boka. Det er heller ikke tidligere NTL-leder Turid Lilleheie eller Rita Lekang, avgått LO-sekretær med ansvar for likestilling.
Les også: Utelatt i LOs likestillingshistorie (Dagbladet)
LOs informasjonssjef Jenny Ann Hammerø sier til Dagbladet at det har vært nødvendig å prioritere hardt på begrenset plass, og at LO har ønsket å belyse historien lenger tilbake i tid. I selve boka går det derimot fram at den tar mål av seg til å studere kvinners plass i LO og forbundene før og nå. Man kan jo også lure på hva som er vitsen med å utgi en historiebok med 2013 i tittelen uten å skrive de siste kapitlene.
De kvinnene som er portrettert i boka fortjener all mulig heder for å ha inntatt mannsbastionen LO. Og har åpenbart en plass i boka. Men er det tilfeldig at de enten har sittet i LO-ledelsen eller representert store forbund som Norsk Kommuneforbund, Handel og kontor og Fellesforbundet? Erna Hagensen fra Arbeidsmandsforbundet kommer riktignok fra et mindre forbund, men passer inn i det klassiske bildet av LO som et fellesskap av vernesko og arbeidshansker.
LO er langt mer mangfoldig enn som så, og det er trist at organisasjonen ikke benytter den anledningen boka gir til å vise fram nettopp det. De største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn finner vi blant yrkesutøvere med høgskoleutdanning. Og flere av de kvinnene som har skrevet seg tydeligst inn i nyere LO-historie har representert nettopp utdanningsgruppene.
Den første kvinnelige forbundslederen i LO var Bente Wilmar, som ble leder i Norsk sosionomforbund (NOSO) i 1978. Hun ledet et lite, radikalt forbund som var en nokså fremmed fugl i LO. Og måtte tåle å bli strøket av talelista og pepet ut fra talerstolen. Hvorfor er ikke hun intervjuet i boka?
– Les også: Inntok mannsbastionen, ble pepet ut (Fontene)
Da NOSO (en av forgjengerne til FO), kjempet seg inn i LO på 1960-tallet, møtte de motstand. Daværende LO-leder Konrad Nordahl advarte mot høgskoleutdannede. De representerte en helt ny mennesketype som, ifølge Nordahl, var uten fellesskapsfølelse utover sin egen gruppe, en gjeng usolidariske strebere.
Mye har skjedd siden den gang. Også årets kongress fattet en rekke vedtak som korrigerer bildet av industrisamfunnets LO. Det kan gjøre organisasjonen attraktiv for flere. Etter heftig lobbyvirksomhet før og under kongressen lyktes det å få en person med høgskoleutdanning valgt inn i ledelsen. Renée Rasmussen kom inn fra Musikernes Fellesorganisasjon (MFO), der medlemmene i gjennomsnitt har seks års høyere utdanning. Det er et viktig signal, og kongressen har gitt LO i oppgave å intensivere medlemsjakten i grupper som tradisjonelt har vært utenfor rekkevidden av Youngstorgets radar. Fordi mange langtidsutdannede er uorganiserte er potensialet stort.
Hvis LO skal lykkes, må organisasjonen slutte å gjenskape det samme bildet av seg selv igjen og igjen; som et fellesskap av menn i industrien og kvinner i lavlønnsyrker uten krav til utdanning, en organisasjon der kjøttvekta alltid avgjør, et maktsentrum der de som er for små, for radikale eller for annerledes rett og slett blir oversett.