Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Et stortingsvalg er over, folket har talt og vi får et regimeskifte i landet. Hvorfor det blir et skifte er analysert, kommentert og skrevet om i så store mengder allerede, at halvparten er mer enn nok. Dette er derfor ikke et nytt kapittel i den romanen.

Blant politikere og andre demokratiforkjempere har mantraet i all tid vært: Bruk stemmeretten din! Dette er jeg hjertens enig i. Skal du ha muligheter for å påvirke, må du delta.

Når de samme menneskene imidlertid ikke nøyer seg med å reklamere for stemmeretten, men også formaner oss om ikke å avgi en «bortkastet stemme», stusser jeg derimot noe. For hva er «en bortkastet stemme»?

Har du hørt om noen som «fant igjen» stemmen sin i oversiktene over valgresultatet? Og dermed ser at akkurat min stemme gjorde en forskjell, ser at min stemme var avgjørende?

Nei, det er sjølsagt ikke sånn i våre anonymiserte politiske kommune- og stortingsvalg. Med «en bortkastet stemme» menes en stemme på et parti som forventes ikke har en snøballs sjans i helvete til å få noen som helst betydning for sluttresultatet. Jeg har avgitt mange sånne stemmer i mitt lange liv, så dermed har vel mine stemmer vært «bortkastete»?

Nei, sånn er det ikke. Den danske filosofen Søren Kierkegaard sa at livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs. Og sånn er det med «bortkastete stemmer» også. Vi veit bare om en stemme får betydning for sluttresultatet etter at alle stemmene er avgitt. På forhånd veit vi ingenting sikkert.

Derfor blir ropet om ikke å avgi «en bortkastet stemme» en dårlig skjult hersketeknikk, det blir en form for uredelig retorikk som sikter mot å overbevise andre om å gå mot sin egen overbevisning.

Motstykket til «en bortkastet stemme» er en taktisk stemme. Det vi si at du stemmer på et parti du egentlig ikke vil stemme på om du skal følge dine innerste overbevisninger, men likevel stemmer på for at partiet skal komme over sperregrensa eller få inn en ønsket politiker fra et bestemt fylke.

SV var i en sånn tenkt situasjon ved årets stortingsvalg. Og brukte den ovennevnte retorikken om «bortkastete stemmer» for alt hva den var verdt. Kanskje reddet dette fem av SVs sju stortingsmandater. De mandatene er sjølsagt SV vel unt, partiet er fortsatt med i norsk parlamentarisk politikk. Og det gleder meg.

Likevel vil jeg slå et slag for de stemmeberettigede som stemmer på det politiske partiet de mener ivaretar landets interesser best, uansett retorikk. For sjøl i disse tider med mer eller mindre sikre prognoser og med opinionsundersøkelser hver eneste dag, kan det i hvert fall teoretisk tenkes at «en bortkastet stemme» ikke blir bortkastet likevel – at din stemme faktisk får betydning, at den gjør en forskjell. Sjansene er små, men det er mulig.

Det er nå to år til neste politiske valg her til lands, kommunevalget i 2015. La oss da kvitte oss med uttrykk som «bortkastete stemmer», se på dette som maktspråk som i verste fall hindrer velmenende mennesker og demokrater å gjøre sine frie valg. La oss alle få stemme helt uten å skjele til strategiske og taktiske hensyn.

Først da blir politisk stemmegivning virkelig meningsfull.