Line Winge

Nicoline Haaland, bartender og servitør på Kristiania Bar og Kafé ser verdien av vektere både privat og på jobb.

– Vi hadde ikke kunnet drevet bar uten vektere, forteller hun.

Eksempelvis er de avhengige av vektere for å få veksel til kassene, men trygghetsfølelsen er også avgjørende.

– Hvis vi har problemer vi ikke kan løse selv, kan vi trykke på en alarmknapp, og så har vi en vekter her på fem sekunder. Det er trygt å vite når man står i en bar alene på natta, med fulle mennesker, og Plata som nœrmeste nabo.

Det å se vekteruniformer på gata og kjøpesenteret er en trygghet for Nicoline i hverdagen, som synes vekterne får for mye ufortjent kritikk.

– I alle yrker dukker det opp kritikkverdige sitasjoner, men generelt gjør de en viktig jobb og det håper jeg vi får merke nå – slik at folk kan forstå betydningen av vekterne. Stå på krava!

Risikerer liv og helse

– Det er horribelt at vi får mindre betalt enn renholdspersonell, sier streikevakten som kaller seg Frøya. Hun mener ikke å tråkke på renholdsyrket, men trekker frem risikoer i sitt eget yrke, som sprøyte- og knivstikk, slag og det å bli spyttet på som hverdagsproblematikk i jobben som vekter på Oslo S

– Det er på tide at vi får gjort noe med situasjonen.

Hun får støtte av kollega, Cecilie, som jobber alene som vekter på et kjøpesenter.

– Det er liv og helse man risikerer. Uansett hvordan man prøver å møte mennesker dukker det opp utfordrende og farlige situasjoner. Det er ikke bare å si; ”vent litt med å slå, jeg skal bare ringe politiet”. Jobben min inneholder risikoer som folk flest ikke vet om.

Frøya er enig.

– Jeg tror ikke samfunnet vet hvor viktige vi er i forhold til alle rollene vi fyller.

Trives til tross

Cecilies vekterkollega Linda dukker opp på trappa og tilføyer til samtalen.

– Lønna står absolutt ikke til jobben. Si for eksempel at det skulle bli brann hos oss, da har ett menneske alene – den av oss to som er på jobb, ansvaret for å evakuere en 21 etasjes høyblokk med parkeringsplass, og et kjøpesenter.

Enda en gul vest dukker opp på trappa. Alex, vekter på Oslo S og Østbanehallen synes og lønna står for dårlig til den jobben de utfører, og den risikoen de møter.

– Det er store belastninger i vekteryrket, både psykisk og fysisk.

Frøya og Cecilie presiserer at de liker yrket sitt.

– Jeg valgte å bli vekter fordi jeg liker mennesker, og i jobben min møter jeg alle typer, samt at man får vœre med på å bygge miljøer, forteller Cecilie og Frøya er ikke uenig.

– Det er en jobb jeg faktisk kan utrette noe i.

Så selv om Linda ikke ser for seg å kunne kjøpe en leilighet på vekterlønn, uten å forbli gjeldslave resten av livet, er de alle skjønt enige om at vekterrollen har en viktig forebyggende rolle i samfunnet.

– Jeg har fått tilbakemelding fra butikksjefer inne på Østbanehallen om at de føler seg utrygge uten vektere, kan Frøya fortelle.

En plage

Kjell Arne og Kenneth har lagt merke til at vekterne er borte fra sentralbaneområdet, men de syns ikke det spiller så stor rolle.

– De er mer en plage enn en trygghet for en som oss - en bruker - for å si det sånn, sier Kjell Arne og forteller at han ikke får gå i butikken å kjøpe klœr uten å bli observert.

De begge synes at det burde økes lønninger i helsevesen og politi før det eventuelt fokuseres på vekterne. Kenneth ønsker politiet opp i lønn.

– De har jo tross alt en utdannelse.

Han stusser over hva som skal til for å bli vekter, ettersom han selv for noen år siden ble tilbudt jobb som vekter på Aker brygge, uten noe som helst bakgrunnsjekk.

– Jeg ble forespurt av en kar på gata, på grunn av høyden min, forteller mannen som rager to meter i høyden, før han flytter seg litt unna for å gi plass til politiet.