Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Om det er én ting denne vinteren så langt har lært oss i sentrale og tettere befolkede strøk, er det hvor sårbare vi er for noe så naturlig som været. Det skal så lite til før systemene vi er så avhengige av bryter sammen.

Hvitt og pent er det, men stort snøfall er noe av det verste som kan påføres oss. Og hvis snøen daler ned i ekstra store dynger, kombinert med mange kuldegrader, blir det enda verre. Trafikken og snøen hoper seg opp og det blir mange stygge ulykker. I tillegg må vi ty til ekstra høyt strømforbruk for i det hele tatt å holde varmen. Vannmagasinene minker altfor raskt og strømprisen går i taket. Omtrent der er vi akkurat nå.

Det er ikke noe nytt at vi kan få slike vintre i Norge. Det bare virker sånn. Det virker samtidig merkelig at det kommer like overraskende på oss hver gang det inntreffer. Dette moderne og velutviklede landet har altså fortsatt en mangelfull beredskap når alle sterke vinterkrefter rotter seg sammen på en gang og setter oss på en virkelig utfordring. At det ikke bare er å snu seg rundt og løse alle problemer med en gang, er forståelig. Litt tid vil det jo ta, men ikke i nærheten av det vi opplever denne vinteren. Beredskapen er ikke god nok.

Når de viktigste elektriske anleggene kollapser eller får alvorlige feil og togtrafikken bråstopper, finnes det en beredskap som trår til så fort den bare klarer. Det skal mange ha ros for. Men kaoset blir et faktum litt for ofte. Selve systemet er uhyre sårbart, og det er da spørsmålet dukker opp: Da de elektriske anleggene ble bygget – var det noen som glemte at de skulle dimensjoneres med beredskap tilpasset et vinterland? Ikke godt å si, men det virker rett og slett ikke robust nok til å takle selv en normal norsk vinter. Det er et altfor for svakt utgangspunkt.

Når biltrafikken hoper seg opp i rusjtida på grunn av stort snøfall, er det mer naturlig. Når så mange skal fram samtidig og snøen stenger mer enn vanlig, blir det ikke plass nok til alle. Da tar det tid. Det som imidlertid blir stadig mer merkbart, er mangelen på kollektiv beredskap.

En stadig større andel av det som hentes inn av avgifter fra bilparken har lenge vært øremerket kollektivtrafikken. Det dreier seg om ganske solide inntekter over mange år. Hvis satsingen hadde vært gjort bedre, ville det kollektive tilbudet for lengst vært godt nok til at de som unødvendig stanger i bilkø, heller hadde satt seg på tog eller buss i et velfungerende system og kommet seg raskere til og fra jobb og andre gjøremål. Der er vi rett og slett ikke. Beredskapen er svært mangelfull.

Den verste lærdommen denne vinteren er likevel beredskapen for et høyere strømforbruk. Det er heller ikke noe nytt at vi havner der. Strenge vintre de siste tiårene har lært oss at sårbarhetspunktet er lavt, men det er også stort sett det vi har lært.

At vannmagasinene synker faretruende når strømforbruket øker, er et kapittel som har vært skrevet veldig mange ganger. At kraftlinjene kan være utsatt når snømengdene blir store nok, er også veldig gammelt nytt. Også her avslører den dårlige beredskapen seg.

Når vi forbrukere betaler nettleie, går vi ut fra at pengene blant annet står i beredskap for forbedringer av, vedvarende tilsyn med og hurtig problemløsning på kraftlinjene når snøen lager vansker. Vi som betaler for dette bør ikke si oss fornøyd med den beredskapen heller. Og når kraftprodusentene for lengst har fått tydelige signaler om at vinteren blir snørik og kaldere enn vanlig, virker det rett og slett dumdristig å fortsette å eksportere strøm, med den følge at vannmagasinene tømmes fortere enn forsvarlig. Det er deretter elendig beredskap å doble strømregninga til hver enkelt av oss etterpå fordi kraftproduksjonen risikerer å bli for liten.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet og være pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser. DSB skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering. Som faglig kontaktpunkt for Justis- og politidepartementets samordningsansvar innenfor samfunnssikkerhet og beredskap skal DSB legge grunnlaget for et godt forebyggende arbeid og beredskapsforberedelser innenfor offentlig forvaltning, næringsliv og annen samfunnskritisk virksomhet. Det er en solid jobb dette direktoratet skal utføre.

I den situasjonen vi er denne vinteren, ville drømmen ha vært om DSB også kunne gitt råd, trykket på knapper og fått mange ting til å skje på en gang både med sviktende elektriske jernbaneanlegg og kollektiv trafikkavvikling. Spørsmålet er bare hvor mye gjennomslag og handlekraft rådgivningen ville hatt når vi ser historisk på kunnskapen vår om at ting tar tid. Men håpet får lov til å leve videre…

Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Om det er én ting denne vinteren så langt har lært oss i sentrale og tettere befolkede strøk, er det hvor sårbare vi er for noe så naturlig som været. Det skal så lite til før systemene vi er så avhengige av bryter sammen.

Hvitt og pent er det, men stort snøfall er noe av det verste som kan påføres oss. Og hvis snøen daler ned i ekstra store dynger, kombinert med mange kuldegrader, blir det enda verre. Trafikken og snøen hoper seg opp og det blir mange stygge ulykker. I tillegg må vi ty til ekstra høyt strømforbruk for i det hele tatt å holde varmen. Vannmagasinene minker altfor raskt og strømprisen går i taket. Omtrent der er vi akkurat nå.

Det er ikke noe nytt at vi kan få slike vintre i Norge. Det bare virker sånn. Det virker samtidig merkelig at det kommer like overraskende på oss hver gang det inntreffer. Dette moderne og velutviklede landet har altså fortsatt en mangelfull beredskap når alle sterke vinterkrefter rotter seg sammen på en gang og setter oss på en virkelig utfordring. At det ikke bare er å snu seg rundt og løse alle problemer med en gang, er forståelig. Litt tid vil det jo ta, men ikke i nærheten av det vi opplever denne vinteren. Beredskapen er ikke god nok.

Når de viktigste elektriske anleggene kollapser eller får alvorlige feil og togtrafikken bråstopper, finnes det en beredskap som trår til så fort den bare klarer. Det skal mange ha ros for. Men kaoset blir et faktum litt for ofte. Selve systemet er uhyre sårbart, og det er da spørsmålet dukker opp: Da de elektriske anleggene ble bygget – var det noen som glemte at de skulle dimensjoneres med beredskap tilpasset et vinterland? Ikke godt å si, men det virker rett og slett ikke robust nok til å takle selv en normal norsk vinter. Det er et altfor for svakt utgangspunkt.

Når biltrafikken hoper seg opp i rusjtida på grunn av stort snøfall, er det mer naturlig. Når så mange skal fram samtidig og snøen stenger mer enn vanlig, blir det ikke plass nok til alle. Da tar det tid. Det som imidlertid blir stadig mer merkbart, er mangelen på kollektiv beredskap.

En stadig større andel av det som hentes inn av avgifter fra bilparken har lenge vært øremerket kollektivtrafikken. Det dreier seg om ganske solide inntekter over mange år. Hvis satsingen hadde vært gjort bedre, ville det kollektive tilbudet for lengst vært godt nok til at de som unødvendig stanger i bilkø, heller hadde satt seg på tog eller buss i et velfungerende system og kommet seg raskere til og fra jobb og andre gjøremål. Der er vi rett og slett ikke. Beredskapen er svært mangelfull.

Den verste lærdommen denne vinteren er likevel beredskapen for et høyere strømforbruk. Det er heller ikke noe nytt at vi havner der. Strenge vintre de siste tiårene har lært oss at sårbarhetspunktet er lavt, men det er også stort sett det vi har lært.

At vannmagasinene synker faretruende når strømforbruket øker, er et kapittel som har vært skrevet veldig mange ganger. At kraftlinjene kan være utsatt når snømengdene blir store nok, er også veldig gammelt nytt. Også her avslører den dårlige beredskapen seg.

Når vi forbrukere betaler nettleie, går vi ut fra at pengene blant annet står i beredskap for forbedringer av, vedvarende tilsyn med og hurtig problemløsning på kraftlinjene når snøen lager vansker. Vi som betaler for dette bør ikke si oss fornøyd med den beredskapen heller. Og når kraftprodusentene for lengst har fått tydelige signaler om at vinteren blir snørik og kaldere enn vanlig, virker det rett og slett dumdristig å fortsette å eksportere strøm, med den følge at vannmagasinene tømmes fortere enn forsvarlig. Det er deretter elendig beredskap å doble strømregninga til hver enkelt av oss etterpå fordi kraftproduksjonen risikerer å bli for liten.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet og være pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser. DSB skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering. Som faglig kontaktpunkt for Justis- og politidepartementets samordningsansvar innenfor samfunnssikkerhet og beredskap skal DSB legge grunnlaget for et godt forebyggende arbeid og beredskapsforberedelser innenfor offentlig forvaltning, næringsliv og annen samfunnskritisk virksomhet. Det er en solid jobb dette direktoratet skal utføre.

I den situasjonen vi er denne vinteren, ville drømmen ha vært om DSB også kunne gitt råd, trykket på knapper og fått mange ting til å skje på en gang både med sviktende elektriske jernbaneanlegg og kollektiv trafikkavvikling. Spørsmålet er bare hvor mye gjennomslag og handlekraft rådgivningen ville hatt når vi ser historisk på kunnskapen vår om at ting tar tid. Men håpet får lov til å leve videre…