Sidsel Hjelme

sidsel.hjelme@fagbladet.no

Kommunelege Hanne Heszlein-Lossius står med beina plantet i kritthvit snø. Bak henne er en gyllen kule i ferd med å forsvinne under horisonten, og et svart Barentshav som akkurat i dag bare har små krusninger i overflaten.

p

Dagen startet hjemme hos mann og barn på Minde i Bergen. Det er nesten 2500 kilometer og drøye fem timers flytur unna. Om en halvtime starter arbeidsdagen som skal vare i 14 hele dager og netter.

LEGE I MØRKETID: Hjemme i Bergen har hun mann og tre tenåringsbarn. I Berlevåg bor hun alene. – Arbeidsukene i Finnmark er en slags husmorferie, sier Hanne-Heszlein Lossius.

Anita Arntzen

Hvorfor velge en så strevsom tilværelse når hun kunne hatt et rolig familieliv i vestlandshovedstaden?

Vi rykker beina ut av snøfonna og spoler tida 20 år tilbake. Russetida var over, Hanne Hezlein-Losssius var forelsket og hadde bare én plan: Å komme seg til Sveits for å stå på snowboard, lære litt tysk og være sammen med kjæresten.

– Jeg fikk jobb som vaskehjelp på et all-inclusive hotell og fikk verden i hodet. Jeg ble rystet over arbeidsforholdene og mangel på rettigheter. «Hva gjør du her, hvorfor reiser du ikke bare hjem?» spurte kollegene mine. De var kvinner fra Latin-Amerika og Portugal og hadde ikke noe valg: de var der for å forsørge familiene sine, mens jeg var bare en bortskjemt jente fra Fana.

Urettferdighet

– Jeg ringte til pappa, som på det tidspunktet jobbet i Brussel, og lurte på om han visste hvordan arbeidsbetingelsene var i Sveits. Det visste han – og sa at han var glad for at nå var også jeg klar over det.

Hotelljobben åpnet for alvor unge Lossius’ øyne for verdens urettferdighet.

p

– Dette er den viktigste jobben jeg har hatt.

Ett år senere satte Hanne Heszlein-Lossius kursen mot Australia. Målet var å bli journalist. At hun også skulle få barn og være gravid med nummer to før hun vendte nesa hjemover, var ikke en del av planen. Men slik ble det.

Hjemme igjen ventet vikarjobber i Bergens Tidende og i lokal-TV, og den unge journalisten rykket ut til katter i trær og til Miss Teen-kåring på Vannkanten badeland. Angrepene mot Gaza i 2008 ble et vendepunkt.

– Jeg syntes legene som jobbet der gjorde en fantastisk innsats.

Gazakrigen ga henne sparket hun trengte for å realisere barndomsdrømmen; å bli lege. Toeren i matte fra videregående hadde gjort det umulig.

– Jeg fikk mitt tredje barn i november 2006, og det var da jeg bestemte meg for å ta matten om igjen.

LEGE I MØRKETID: Hjemme i Bergen har hun mann og tre tenåringsbarn. I Berlevåg bor hun alene. – Arbeidsukene i Finnmark er en slags husmorferie, sier Hanne-Heszlein Lossius.

Anita Arntzen

29 år gammel begynte trebarnsmor Hanne Heszlein-Lossius på medisinstudiet i Bergen. Parallelt jobbet hun som helsesekretær og sykepleierassistent på legevakten.

– Der ble jeg også klar over de store forskjellene i vårt eget helsevesen.

«Undergrunnslegevakt»

Som medisinstudent var hun med på å starte en «undergrunnlegevakt» for papirløse på hemmelig adresse i Bergen.

I 2013 dro hun for første gang til Gaza som lege og møtte det hun beskriver det som et menneskeskapt helvete. Men Gaza er så mye mer:

– Ingen andre steder har jeg møtt folk som er varmere, rausere og mer glad i livet enn de er i Gaza.

Møtet med flyktningene på Lesbos i Hellas åpnet nok et vindu til verdens urettferdighet. Hun var der siste gang i januar i år. Det hadde vært ille før. Nå var det mye verre.

– Første gang jeg var i Hellas sto vi på strendene og tok imot klissvåte mennesker, og vi så båter gå ned mens vi sto der. Akuttmedisinsk var det en verre situasjon enn i januar, men det som var nytt nå, var at håpet var borte. Unger så ikke ut som unger lenger. De smilte ikke, spilte ikke fotball eller løp omkring. Over 1000 av barna er enslige mindreårige.

– I Hellas står du midt i det politiske spillet om flyktningene. De ønsker at du skal gjøre jobben, sette plaster på en unge som har kuttet seg opp for femtiende gang. Menneskene i flyktningleirene i Hellas trenger varige og rettferdige løsninger. Det kunne vi ikke gi som helsepersonell.Løsningen er politisk, ikke medisinsk.

– Lidelse er subjektivt

Den viktigste delen av utenlandsoppdragene må uansett gjøres på hjemmebane, framholder hun. «Hjemmeleksen er viktigst» sa hennes kollega Mads Gilbert, og det prøver hun å gjøre.

– Helsehjelpen vi gir i Hellas er bare brannslukking. Det er symptombehandling der vi lapper sammen det som har oppstått på grunn av en feilslått, og ikke minst villet, asylpolitikk. Derfor må vi jobbe med å påvirke politikere og styresmakter. Jeg har et ansvar for å fortelle om hvordan situasjonen er, og det er kanskje lettere når man har vært der og har konkret historier om menneskemøter man kan vise til.

Helsetilbudet i flyktningleirene og i en gjennomsnittlig norsk kommune kan knapt sammenlignes.

– Når jeg er i Gaza og forteller at vi i Norge har helikopter som henter deg på fjellet hvis du har brukket ankelen, så er det en sterk kontrast til helikoptrene på himmelen i som Gaza er rakettbærende og dødelige.

Vi skal imidlertid ikke skamme oss over at vi har et flott og velfungerende helsevesen, mener den engasjerte kommunelegen. Selv om hun har sett mye elendighet andre steder, har hun ikke problemer med å føle empati med pasienter her hjemme som oppsøker henne på legekontoret.

– Lidelse er subjektivt. Det er mer på systemnivå at man kan bli litt sånn «Så dette skal vi bruke penger på?» Jeg kan jo velge undersøkelser fra øverste hylle hver eneste dag – og det er kjempefint. Men når vi vet at det bor mennesker i Norge som ikke har rett til helsehjelp, er det verre.

– For eksempel at papirløse ikke har rett til helsehjelp med mindre de er akutt syke. Når papirløse kvinner blir fakturert for fødsler, når gravide vegrer seg for å søke helsehjelp fordi de ikke har råd til å betale regningen: Det gjør meg rasende, og vi kan bare ikke godta at vi har så store forskjeller innad i Norge.

Inviterte statsministeren

Det var nettopp skrikende forskjeller i Helse-Norge som fyrte opp Hanne Heszlein-Lossius tidligere i høst: «Bli med meg på legevakt i nord, Erna» var tittelen på debattinnlegget hun fikk publisert i flere norske aviser.

– Det var helt absurd å ha vakt her i Berlevåg og se statsministeren stå i Stortinget og si at beredskapen i luftambulansen i Nord-Norge aldri har vært bedre. Da hadde jeg akkurat snakket med kolleger i andre kommuner i Finnmark som satt med den samme erfaringen som meg: Vi får ikke fly. Vi får fly av og til, men det er ikke nok fly og de kommer ikke raskt nok, og noen ganger får vi ikke fly i det hele tatt.

– Dette er konsekvensene av et anbudsregime der pris teller mer enn kvalitet. Systemet begynte å rakne allerede før anbudsvinneren, Babcock, tok over. Og siden har de flere ganger fått hjelp fra Forsvaret for å få fram fly.

– Å ty til militære løsninger i fredstid for å redde beredskapen er ikke greit. Hvem sitt ansvar er det, og hvem skal betale regningen, undrer Lossius, som foreløpig ikke har fått svar på invitasjonen hun sendte til statsministeren.

NORDSJØTURNUS: Hanne Heszlein-Lossius har døgnvakt i Berlevåg to uker i strekk. I sine fire «friuker» er hun anestesilege i spesialisering på Voss sykehus.

Anita Arntzen

Akkurat nå ligger 14 intense arbeidsdager i Berlevåg foran henne. Fastlege på kontoret fra åtte til fire, legevakt resten av døgnet.

– Til å begynne med lå jeg i høyspenn hele tiden og ventet på at alarmen skulle gå. Det går heldigvis over etter hvert. Du må lære deg å gå vakt; du er på jobb, er tilgjengelig, men må klare å slappe av og kunne sove selv om radioen er på.

«Avslappingen» under døgnvaktene består blant annet av daglige løpeturer på tredemølle og middager med kolleger. Og av og til en tur på Berlevågs eneste pub.

– Jeg kan jo ikke bare isolere meg her oppe i leiligheten.

De intense arbeidsukene i Berlevåg er likevel som en slags husmorferie, sier hun. Hjemme i Bergen har hun mann og tre tenåringsbarn. Planen var at familien skulle bli med til Finnmark, men barna nektet, så da ble det langpendling og nordsjøturnus i stedet. To uker på, fire uker av.

I «friukene» dagpendler trebarnsmoren fra Bergen til sykehuset på Voss der hun spesialiserer seg til anestesilege.

– Å jobbe slik gir meg det beste fra to verdener. Baksiden er at jeg har sett litt for mange skoleavslutninger på en dårlig internettlinje. Barna har en veldig fin pappa, men likevel har jeg en evig gnagende dårlig samvittighet selv om jeg neppe reiser mer en gjennomsnittsmannen i finans.

Ikke lege hjemme

Da mannen hennes for noen uker siden veltet på sykkel, brakk ribbein, forstuet håndleddet og søkte digital sympati på Facebook med skrubbsår og bandasjer, var en av kommentarene: «Bra du har en legekone som kan ta seg av deg.» Men «legekona» var på kurs i Stavanger.

– Det er litt som skomakerens barn. Hvis det er noe med en av de hjemme, så sier jeg at det der må du gå til fastlegen med. De har ikke lege i huset, de har en mor og en kone.

– Når jeg er hjemme i Bergen, har jeg fri på fredagene, og da går mannen min og jeg på Ulriken. Så er det er fredagskos med taco og film. Jeg blir glad av å tenke på fredager.

At de tre tenåringene i huset er i en opprørsk og til tider krevende fase, er slik det skal være.

– De er bortskjemte slik jeg selv var, og fortsatt er. Vi bor i verdens beste land, men jeg håper barna mine har fått med seg litt mer av verden vi lever i enn det jeg selv fikk gjennom oppveksten.

– Helt fra de var små har det vært litt sånn: Først skal vi på demo, og så er det lørdagsgodt. Og roperten vi har i kjelleren har de definitivt skjønt hva de skal bruke til. En dag jeg hadde sagt at nå er det nok TV, nå skal dere ut, laget de sitt eget demonstrasjonstog.

De gikk i demonstrasjonstog med plakater og ropert rundt huset og ropte: La barna se på TV! Boikott mamma!