JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Frode Grytten skriver skjønnlitteratur i de fleste sjangre, men er kanskje aller mest kjent for sine noveller. Pluss kollektivromanen «Bikubesong» og det berømte diktet «Etter 22.juli» som slutter sånn: «hei, hei, på tide å stå opp og endre verda». I år er han ute med ei ny novelle-samling, 12 korte historier som egner seg usedvanlig godt til lesning i sommerferien. Ikke bare fordi novellene er velskrevne og tankevekkende, som jo tekstene til Grytten som oftest er, men også fordi de fleste handler om sommer, sol og livet i sin alminnelighet. Og de handler kanskje aller mest om en av sommerens vanligste aktiviteter. Bading. Grytten lar de fleste av sine karakterer ta seg en dukkert i ny og ne, særlig når livet blir påtrengende og klamt. Det er fint mulig å lese denne samlingen som en hyllest til vannet som en arena det kan være godt å befinne seg i for oss mennesker – ikke minst når livet butter litt imot. Og det gjør jo som kjent livet for de aler fleste av oss. At forfatteren sjøl har et nært forhold til vannets gleder, er heller ikke vanskelig å få øye på. Mellom linjene. Uten at det blir verken kleint eller for nærgående og sjølbiografisk. Og den siste novella summerer fint opp – uten å være noen epilog – hva dette dypest sett handler om. På vakkert nynorsk.

Og apropos den siste novella med tittelen «Sommar for lenge sidan» så dukker det nok opp en slags politisk eller samfunnsengasjert fortellerstemme også. For hva hjelper det å være glad i å bade om du ikke kan svømme? Og det kan vi vel kjenne oss igjen i noen og enhver. Sjøl husker jeg godt den dagen jeg endelig lærte svømmekunsten, da forsvant jo den naturlige skrekken for dette våte elementet som har så voldsomme krefter i seg at det kan ta livet av det sterkeste mennesket. Først da startet badingens gleder. Grytten slår her et solid slag for allmenn svømmeopplæring.

Et annet tema Grytten vier plass til i denne samlingen er kjærligheten. Den mellom unge mennesker, den litt famlende og rødmende varianten, og også den mellom to av samme kjønn. De fleste av oss vil nok kjenne seg igjen her også. Skjønt, det gir nok noen av tekstene er sår nostalgi for de eldste leserne.

Gryttens suksess som novellist ligger i hans relativt korthugde stil, hans evne til konkretisering og fravær av moraliserende pekefingre. Sånt blir det ofte mye undertekst av. Show it, don’t tell it.