JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Birger Emanuelsens siste roman «Odysseen» handler om forholdet mellom en far og en sønn, akkurat som originalen også gjør – altså Homers berømte epos skrevet for om lag 3000 år siden. Men Emanuelsens bok, akkurat som Homers - handler om en del annet også. Som det ofte er med litteratur – det ene tar det andre. Og alt henger sammen med mye annet.

Jeg-fortelleren uten navn i Emanuelsens bok er en gift forfatter med tre barn. Mor er død, men faren, som han hele livet har hatt et sterkt forhold til, har i høy alder blitt sjuk. Diagnosen er demens, en sjukdom som slett ikke er å spøke med og som du aldri blir bedre av. Hva skal sønnen gjøre med dette?

Jo, han holder et løfte han har gitt sin far for en stund tilbake. Det gikk ut på at dersom faren ble alvorlig sjuk på sine eldre dager, skulle de reise sammen til familiens hytte ute i havgapet på sørlandskysten. Der hadde familien allerede tilbrakt mange fine dager sammen, stedet var nærmest et paradis på jord. Og hytta, som var ganske spartansk innredet uten verken strøm eller vann innlagt, var et av farens favorittsteder.

Så siden fortelleren altså er forfatter, med en frihet hva angår arbeidstid som få andre yrkegrupper, bestemmer han seg for å ta med seg faren til denne hytta. Han får lov av kona som da må ta seg av hjemmet og de tre relativt små barna. En av aktivitetene som sønnen har planlagt de kan gjøre sammen, ved siden av å drikke øl og røyke sigaretter, er å lese Homers Odysseen. Det vil si det er sønnen som leser, faren som lytter. Og som nevnt ovenfor: Det er noen berøringspunkter her.

Skjønt, den ene uka etter den andre går. Det kommer en sykepleier innom en gang i uka for å ta seg av det medisinske, men det er ikke nok bare å lese et gammelt gresk helteepos – enda så flott det er. Faren blir dessuten stadig dårligere. Sønnen må ta seg av det meste, ikke minst å bære ham enkelte steder når de er utendørs. Vaske og stelle seg sjøl klarer faren heller ikke. Så sønnen blir etter hvert som en hjelpearbeider. Samtidig passer han på å gi faren mest mulig verbal omsorg.

Noe av det flotte med denne romanen er at den viser to sider av et sånt omsorgsarbeid der faren er den trengende. For det første viser sønnen en flott, raus og tålmodig holdning. Det er vakkert hvordan han tar seg av faren sin. Som faren en gang tok seg av ham når han var et barn. På den andre siden: Er dette en jobb han bør og skal gjøre? Han har en søster, hun kunne ha gjort det. Han har kone og barn som han stikker fra, riktig nok i bare fire uker. Er ikke dette velferdsstatens oppgave? Er det ikke derfor vi har sykepleiere, hjelpepleiere og hjemmehjelpere og institusjoner som eldre- og sykehjem? Det ville være feil å si at ikke sønnen i denne romanen også tenker sånne tanker. Samtidig er dette samværet han her har med faren svært verdifullt for ham. Ikke bare fordi det alltid er fint å være til hjelp for andre, kanskje særlig når det er en av dine egne – det fører til en unik mestringsfølelse. Men det gir en egenverdi å være aleine med faren også. Sjøl om han må se ham i en situasjon han aldri har sett ham i før. Nå er han tynn og skrøpelig, faller ofte ut av samtaler og glemmer mer og mer. Sønnen forsøker å spille på gamle, gode minner, men det blir vanskeligere og vanskeligere ettersom denne fortellingen skrider fram, og faren blir dårligere og dårligere, mer og mer innesluttet i sitt eget univers. Likevel er det en verdighet over dette forholdet som er bemerkelsesverdig. Sønnen innvier oss lesere i høydepunkter fra farens liv, situasjoner og bragder sett fra et barns ståsted som faren for lengst har glemt. Det hele er vemodig og ganske sårt. Scener i denne boka er rørende. Og by the way, jeg har hørt forfatteren lese fra boka for eldre karer i arbeidsantrekk som ble stillere og stillere etter hvert som lesningen skred fram. Historieformidling virker.

Birger Emanuelsen har skrevet en nydelig roman som alle som fortsatt har en far i live, absolutt bør lese. Og det skader heller ikke om vi andre gjør det samme.