JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Arild Bye har tidligere skrevet bok om den kjente arbeiderlyrikeren Arne Paasche Aasen. Den ble han innstilt til Brageprisen for, dog uten at han vant. Poeten bak «De nære ting» og veldig mye annet har mange hørt om, hans mor Augusta Aasen, født Paasche, derimot, hun er ikke fullt så kjent. Nei, hun må vel kunne klassifiseres i gruppa over arbeiderbevegelsens mer glemte. Bye har imidlertid forsøkt å gjøre noe med dette – han har skrevet bok om henne også.

Dama var født i Osen i 1878, stammet fra et godt møblert hjem, men mistet faren sin tidlig, og da gikk det nedoverbakke. Økonomisk. Etter opphold i både Levanger, Namsos, Steinkjer og Trondheim, endte hun opp i Seilduksgata 16 på Grünerløkka i Kristiania (som ikke ble døpt Oslo før i 1925). Da hadde hun giftet seg med Edolf Aasen, en fagforeningsmann, fått fire barn (ei datter og tre sønner) og var sjøl blitt vesentlig radikalisert – altså politisk radikal som den gangen som nå bør forbeholdes sosialister og andre venstreradikale. Ektemannen var kompis med Martin Tranmæl, denne ruvende skikkelsen ikke bare i trøndersk arbeiderbevegelse, men også på nasjonalt plan. Sjøl ble Augusta (som var døpt Auguste) god venn med Kyrre Grepp, en annen pioner som var født i Nordland, men tidlig flyttet til Bergen og endte opp i Kristiania han også – som en av Tranmæls disipler. Han ble formann for Arbeiderpartiet i 1918. Grepp døde av tuberkulose fire år seinere.

Aasen var vel hva vi i dag regner som et politisk dyr. Hun var mye på farten, holdt foredrag over store deler av landet. Barna så hun ikke så veldig mye til, skal vi tro biografen, men det ser ut som at hun var en kjærlig og omtenksom mor likevel.

Vennskapet med Tranmæl og Grepp indikerer at hun sto plassert på den tidas venstreside i partiet, dette var ei tid da det virkelig blåste sterke ideologiske drag over arbeiderbevegelsen – både den politiske og den faglige. De fleste kalte seg kommunister, særlig etter den russiske revolusjonen i 1917. Ja, til og med Einar Gerhardsen gjorde det.

En del av stoffet i denne biografien er kjent fra Byes flotte bok om sønnen Arne. Høydepunktet i boka, om en tragedie kan kalles det, er delegasjonsturen til Sovjetunionen i juli-august 1920. Til den tredje internasjonales kongress i Moskva reiste det 10 fra den norske arbeiderbevegelsen – åtte menn og to kvinner. Blant førstnevnte var Einar Gerhardsen, Olav Scheflo (som var delegasjonsleder) og Jakob Friis, blant kvinnene Augusta Aasen. Opplevelsene her var mange, inntrykkene sikkert sterke. En dag dro noen fra delegasjonen for å se på en flyoppvisning like utenfor byen. Augusta ble truffet av en flyvinge, et rent uhell, ble raskt bragt til sykehus – men livet sto ikke til å redde. Dermed endte hun 42 år gammel sine dager i Moskva hvor hun også ble begravet inntil Kremls murer på Den Røde Plass, en heder som ikke er mange forunt. Ikke så lenge etter døde den kjente amerikanske journalist og kommunist John Reed (han med reportasjeboka Ti dager som rystet verden), også han ble beæret med en grav ved muren.

Det tok lang tid før de der hjemme fikk høre om dødsfallet, de to minste guttene hennes var fortsatt små. Det virker som de alle tok det hele med fatning, livet måtte gå videre. Og det gjorde det. Forfatteren kan fortelle at familiens sorgprosess var å snakke minst mulig om Augustas død, ektemannen var og besøkte gravstedet en gang – barna aldri.

Alt dette har Arild Bye skrevet ei vakker og innsiktsfull bok om, ei bok som utfyller på en eksemplarisk måte den ærerike historien om norsk arbeiderbevegelse.