JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er nok ikke alle som veit hvem Kirsten Hansteen var sjøl om etternavnet kanskje virker kjent. Og det var rett etter den andre verdenskrigen, da Einar Gerhardsen og hans menn skulle bygge opp landet igjen, hun virkelig trådte fram i det politiske rampelyset. Derfor et ganske langt referat fra boka: «Det var en symbolsk seier at den første frie regjeringen etter andre verdenskrig hadde en kvinnelig statsråd. Og i alle senere regjeringer har det alltid vært minst en kvinnelig statsråd. Kirsten Hansteen ble betraktet som litt av en sensasjon. Alle avisene ville skrive om henne, og de første ukene fikk hun en oppmerksomhet som var få andre forunt. De fleste i Norge kjente henne allerede av navn, enken etter krigshelten Viggo Hansteen. Nå fikk de også et bilde av henne. Det første portrettet avisene presenterte, var av en mild og tilbaketrukken, men sterkt engasjert kvinne. Hovedbekymringen hennes var fangene som kom hjem fra konsentrasjonsleirene, ja, og barna, sa hun og fremstilte dermed det som skulle utgjøre hovedtrekkene i statsrådvirket hennes. Avisportrettene plasserte henne blant blomster og fuglesang i Bernhard Herres vei 33 med de tre guttene sine, men leserne fikk også vite at hun hadde levd et dobbeltliv som motstandskvinne. Hva hun hadde gjort under okkupasjonen, ville hun ikke ut med. I det hele tatt var hun et vanskelig intervjuobjekt fordi hun var så beskjeden.»

Denne boka er altså en biografi om en usedvanlig kvinne som var født langt nord i landet, men flyttet sørover, ble tidlig politisk venstreradikal og en del av det sagnomsuste Mot Dag, Erling Falks akademiske og intellektuelle omgangskrets som til tider presset både Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti (NKP) på 1920- og 1930-tallet. Kvinner var sjelden vare, men Kirsten Hansteen var med. Her traff hun også sin andre ektemann, Viggo Hansteen, LO-advokaten som ble skutt 10. september 1941 ved standrett. Det var henne Einar Gerhardsen ville ha med i sin samlingsregjering i 1945, riktig nok bare som såkalt konsultativ statsråd. Men hun svarte ja takk fordi hun trodde hun kunne gjøre en forskjell og ble altså landets første kvinnelige statsråd. Da hadde hun også meldt seg inn i NKP og representerte dette partiet i regjeringen. Gerhardsen ville ha Hansteen med i sin neste regjering også, men da svarte hun nei. Istedenfor ble det fire år som stortingsrepresentant.

Einarsen, som debuterer som forfatter med denne boka, trekker først og fremst fram to spesielle ismer som preget Hansteen. Hun var feminist og kommunist. Aldri tidligere har hun fått så mye oppmerksomhet som hun får i denne boka, i hvert fall ikke av positiv art. For det var tøft å være kommunist under den kalde krigen, og det var utfordrende å være NATO-motstander. Den språkmektige Hansteen hadde et sterkt forhold til Sovjetunionen som jo de fleste NKP-ere hadde, og skjønte vel knapt at det var mulig å hate dette landet så sterkt som mange norske politikere gjorde den gangen – særlig ikke etter Sovjets innsats under krigen. Skjønt, kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 som fikk Gerhardsen til å holde sin berømte Kråkerøytale samme år bidro sterkt – ja, sammen med Haakon Lies stadige anti-kommunistiske utbrudd, ble landet vårt mer og mer amerikanisert. Gjennom Marshall-hjelp og NATO, vaskemaskiner og kjøleskap. Kirsten Hansteen ble også trukket inn i det voldsomme interne oppgjøret i NKP i 1949 med Peder Furubotn i spissen. Her forholdt hun seg imidlertid ganske rolig, om vi skal stole på Einarsen.

Kirsten Hansteen gjorde også en dugelig innsats som motstandskvinne under krigen. Anti-fascist som hun sjølsagt var, og en nær venn av dikteren Nordahl Grieg, en annen kommunist hvis politiske sympatier ofte glemmes – kanskje særlig av sosialdemokrater som gjerne bruker han til egne formål. Kringsatt av fiender, gå inn i din tid. Også fagforeningsarbeid engasjerte Hansteen seg i. Hun fikk blant annet fagorganisert kvinner på sjokoladefabrikken Freia.

Margrethe Guldal Einarsen har med denne biografien skrevet ei viktig bok og bidratt med nyttige tillegg til arbeiderbevegelsens historie både i mellomkrigstida, og kanskje særlig i tida da Vest-Europa, og Norge inkludert, valgte politisk side. Jeg er likevel litt forundret over at forfatteren har klart å holde EF-kampen helt utenfor. Riktig nok døde Hansteen bare to år etter den første EF-avstemningen her til lands, og hun var kanskje ikke så deltagende i dette spørsmålet? Men det politiske landskapet var jo svært opptatt av dette spørsmålet på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Hvor sto Hansteen der? Antagelig på folkets side, men det får vi ikke vite noe om.