JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Karin Fossum er still going strong. Etter nok en roman der spenningskurven er jevnt stigende, viser hun at sjøl om det ikke spruter gørr og blod fra hver eneste bokside, så kan en kriminalfortelling holde leseren i åndedrag i nærmere to hundre sider uten at du må altfor mange turer innom smarttelefonen underveis i lesningen. Bare det er en bragd i våre tider. Skjønt krim og krim, det er vel for lengst stilt nok spørsmål ved om Fossum egentlig er en krimforfatter sjøl om den klassiske etterforskeren alltid er på plass. Tidligere var det som kjent Konrad Sejer, nå har det i de siste bøkene vært Eddie Feber, en mann som til tross for sitt etternavn slett ikke lider av noen medisinsk diagnose. Også han er ved sine fulle fem, som regel alltid minst et steg foran de fleste andre når det gjelder å finne ut hvem morderen eller forbryteren kan være. For også Fossum lener seg på en kriminell handling når hun ruller ut handlingen. Men det er som alltid ikke kriminaliteten i seg sjøl som er hennes poeng, men hva som ligger bak. Eller hvorfor det har skjedd og hva som får mennesker til å utføre handlinger de veit er både forkastelige, grusomme – ja, rent ut sagt utilgivelige. For det er en årsak bak alt sjøl om den aldri er enkel i Fossums bøker.

Hva dreier det seg da om i «Aller kjæreste»? Romanen åpner med at en ung gutt med noen svært trofaste og lojale kamerater blir kjørt ned av en bil mens han sykler i rundkjøringen ved Borgestad kirke. I det virkelige liv ligger en kirke med dette navnet i Telemark, mens det er andre stedsnavn i denne fortellingen som kan tyde på at vi er i Østfold. Men det er en bagatell og slett ikke betydningsfullt. Den unge gutten dør, sjåføren stikker av, men raskt dukker mistanken opp. Alle sporene fører mot Bella Lundin som bodde like i nærheten og dessuten er eier av en bil som stemmer med vitneobservasjoner. Bella er det de fleste vil kalle en einstøing som deler husvære med schæferen Jon, og bare den. Forholdet dem imellom er nært. Omtrent som et mor-barn-forhold.

En dag forsvinner et spebarn som lå og sov i sin barnevogn mens foreldrene var på fest. Eddie Feber får tre ting som skal oppklares. For i tillegg rømmer Jon en dag under en litt uheldig hendelse og uoppmerksomhet fra eierens side. Det naturlige spørsmålet blir om de tre nevnte og dramatiske hendelsene på noen måte henger sammen. Det skal sjølsagt ikke i detalj avsløres her, men bare kort nevnes at det gjør de sjølsagt. Spørsmålet er imidlertid på hvilken måte. Og da er vi ved kjernen i alt det Fossum er så kjent for, nemlig å trenge bak hendelsene, særlig de tilsynelatende uforklarlige. Vi er mennesker av kjøtt og blod, med gode og dårlige egenskaper, med feil og mangler og med en ulik oppvekst og med ulike rammevilkår, som kanskje en politiker ville ha sagt det.  

Lundin er fortellingens hovedperson. Det er hennes perspektiv vi som lesere ser det hele gjennom i denne jeg-fortellingen. At hun er dette lille samfunnets original ville være å overdrive, men helt A4 er hun likevel ikke. Og hun er et menneske med sterke følelser. En sånn type som mister nattesøvnen om uforutsette ting skjer. Noen overdreven tillit til sine medmennesker har hun ikke utviklet. Fossums fortelling forsøker å stille fundamentale spørsmål ved nettopp hvorfor Bella Lundin har blitt det hun har blitt. Hvorfor hun har tatt sine valg.

Jeg har lest det aller meste av Fossums mange romaner. De er nesten like besettende alle sammen. Noen vil kanskje si de fleste av dem ligner hverandre. Og det er ikke sjelden at barn spiller viktige roller. Sånn også denne gangen. Hun er en mester i å skape miljøer som er enkle, gjerne litt fra utkanten av de store byene som de aller fleste av oss raskt vil kjenne igjen. Det gjør tekstene eksistensielle på en svært nær måte. Det står alltid noe på spill. Samtidig er det stilsikkert, veldreid kompositorisk og alltid spennende – tidvis også på grøsserens nivå. Livet er uransakelig, og Karin Fossum forsøker å finne ut av hvorfor livet er akkurat det. Uroen sprer seg til leseren, og den blir der lenge etter at siste side er lest. Jeg har et nokså eksklusivt forhold den litteraturen som ofte betegnes som kriminallitteratur. Karin Fossums bøker, derimot, lar jeg aldri bli stående lenge ulest i bokhylla. Romanen «Aller kjæreste» ligger på det samme skyhøye nivået som Karin Fossum nå har ligget på i snart 30 år.