JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Thor Gotaas, forfatteren som er mer produktiv enn de fleste, forbindes stort sett med sine bøker om nasjonale idrettshelter, femmila og bøker om tatere og den slags. Muntlig er han en fest, folkelig og likandes. Uredd er han også. For å skille seg ut. Han går sine egne veier.

At han også har studert i USA var ukjent for meg. Og våren 2005 fant han ut at han skulle dra over dammen og besøke kjente. Når han bestemmer seg for noe, blir det som regel noe av. Og det følger gjerne ei bok i kjølvannet av det, også. Sånn også denne gangen, sjøl om skriveprosessen denne gangen har vært uventet lang. Skjønt, ifølge forlaget har han flyskrekk, så det kan jo være en del av årsaken.

Men han trosset denne og reiste over. Til New England, altså den nordlige østkysten av USA – det opprinnelige USA som engelskmennene en gang erobret, derav navnet.

Det eneste Gotaas hadde planlagt var å møte ei dame med navn Kristin fra studietida. Ingen ekskjæreste, så vidt jeg skjønner, men en god bekjent. Hun tok godt imot ham, kjørte han rundt til ulike steder og presenterte han for nye mennesker og steder. Og det er dette boka «219 timer i Amerika» handler om. Det kunne blitt ganske traurig som lesestoff, men Gotaas er skrivefør, morsom og såpass løs i snippen at dette litt ustrukturerte plottet fungerer. Kanskje aller mest fordi den knapt overstiger 100 sider. Det er grenser for hvor lang en sånn bok kan og bør være.

Thor Gotaas har blikk for en god historie, rare påfinn og nekter seg lite. At han har ett og annet å utsette på Amerika er også på sin plass. Dessuten har han blikk for dem som ofte blir oversett. I tillegg er dette en bok som er helt fri fra henvisninger til Donald Trump. Det er sjelden vare i dagens amerikabøker.

Dermed har vå fått en feelgood-bok fra folkeminnegransker Gotaas som til alt overmål er satt i ganske stor skrift så du trenger ikke hele dagen for å lese den ferdig. Og så er det sjølsagt begrenset hva du kan oppleve på en reise som bare varer i 219 timer.