JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Sandra Lillebø (født 1978) debuterte i 2011 med en diktsamling. Siden har hun gitt ut enda en diktsamling pluss romanene «Tingenes tilstand» (2020) og «En fransk familie» (2023). Nå foreligger romanen «Vera» som er hennes beste så langt.

Dette er en jeg-fortelling hvor den kvinnelige fortelleren er navnløs. Hun opererer på flere tidsplan. Boka starter på nåtidsplanet. Fortelleren skal besøke sin mor etter at de har hatt lite med hverandre å gjøre de seineste årene. Moren har riktig nok ringt sin datter flere ganger, men anropet har som regel blitt ubesvart. Nå er vi i Trondheim. Der bor også fortellerens sterkeste ungdomsminne, i romanen bare kalt gutten. De hadde et heftig og kort forhold som 16-åringer. Hun bodde i Dalen, han bodde en lengre busstur unna. Nå kontakter fortelleren ham, og de avtaler et møte over en kaffekopp. Det blir et ganske trist møte der gutten er mest opptatt av venninnen Rita og hvor hun måtte befinne seg.

Men en ting genererer dette møtet. Fortellerens tanker spores tilbake til denne ungdomstida da på langt nær alt var idyllisk, men 30 år seinere likevel skinner i et annet lys enn den gangen. Som lesere bli vi innviet i dette kjærlighetsforholdet som er like vart, prøvende og til tider litt kleint som sånne forhold er sett i ettertid. Skjønt, hun debuterer seksuelt og får smake på det voksende livets realiteter. Ikke minst rivaliseringene venninnene imellom står sentralt. De har alltid vært der. Fortelleren er ikke den som markerer seg sterkest, og har heller ikke foreldre som viser henne den sterkeste omsorgen og oppmerksomheten. De sliter åpenbart med sitt. Hun lever et ganske ensomt liv.

Men en dag forsøker foreldrene hennes å kompensere for sin manglende tilstedeværelse i datterens liv – de kjøper en hest til henne. Det var i hvert fall meningen. Det ble imidlertid av ulike grunner til at de kjøpte et føll på fire måneder med navn Vera. Og Vera kunne hun jo ikke ri på som var det hun ønsket aller mest. Forutsetningen for kjøpet var at hun på alle måter skulle ta seg av Vera, dyret ville ikke foreldrene ha noe med å gjøre. Og hun går til oppgaven med liv og lyst, og noen ganger også litt ulyst. For Vera er ikke like lett å ha med å gjøre hele tida, Vera er et føll som skal bli en voksen hest. Et par ganger mister fortelleren kontrollen, og Vera stikker av. Forholdet mellom den 13 år gamle jenta og Vera er sterkt, og romanens ubestridte høydepunkt. Til og med en leser uten noe spesielt forhold til husdyr fra egen barndom lot seg berøre av den omsorgen fortelleren vier sin lille dyrevenn, og kan også leve seg inn i den ekte vreden når Vera ikke oppfører seg akkurat sånn et lydig menneske kanskje ville ha gjort. Mens fortelleren ser fram til den dagen Vera endelig blir voksen og de kan ri sammen. Om ikke inn i solnedgangen, så i hvert fall sånn at klassekameratene ser dem.

Vera forblir nærmest en hemmelighet. Gutten veit ikke noe om at hun har dette føllet. Det er nærmest som hun skammer seg litt over det.

Det er noe vakkert og prøvende over denne ungdomstida som fortelleren gir oss i til dels ganske korte erindringsøyeblikk. Sakte bygger hun opp et portrett av ei sårbar jente som må bære de viktigste og tyngste tankene og følelsene inni seg. Hun har få venner, Rita er bare der fordi hun er like sosialt utafor som henne. Mye dreier seg om å få seg kjæreste, sånn det også var i min egen ungdomstid. Hadde du kjæreste, ble du akseptert på en helt annen måte – da var du noen. Livet og framtida så lys ut. Helt til alt sprakk. Som det så ofte gjør for så mange.

Sandra Lillebø har klart å gjenskape denne skjøre tida i et nostalgisk lys på en var og troverdig måte. Mye skyldes et språk der hun lar mangt være usagt, men likevel klarer å skrive fram en stemning. Og en sårhet over ei tid som hovedpersonen ikke helt veit om hun skal lengte tilbake til eller bare forsøke å fortrenge. Den kommer jo aldri tilbake uansett. For livet må som kjent leves forlengs. Mens det bare kan forstås baklengs.