JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Litt flåsete sagt er det fristende å si at denne romanen handler om det spørsmålet. Og det kan jo absolutt være alvorlig nok, det.

Vi møter en jeg-forteller, med kjæreste hjemme, som forsøker å få de økonomiske endene til å møtes. For noe skal du jo leve av, det er kjekt med en jobb. Og skulle det vise seg at du får en jobb, etter mange søknader, mye strev og mas, kan det være greit at den er såpass betalt at du kan leve av den. Eller at det er en fulltidsstilling. Skjønt, begge disse problemstillingene er svært relevante når du er jobbsøker uten særlig utdannelse. Noen som kjenner seg igjen? Sikkert mange av dagens unge – ja, antagelig en del eldre også. For arbeidsmarkedet er tøft, det har vært tøft nær sagt bestandig. Problemet er at du skjønner det ofte så altfor seint.

Den navnløse jeg-fortelleren i Camilla Bogetun Johansens andre roman (den første kom i 2021 og heter «Egen maske først») «Jeg har kolleger» får seg jobb i kommunen. De befinner seg i et bokompleks der de skal passe på mennesker som ikke kan ta rede på seg sjøl. Aller verst stelt er det kanskje med Roger, en fyr som elsker å bite i det meste, inkludert egne bleier, og dessuten er sterkt voldelig. Spørsmålet jeg-fortelleren får under jobb-intervjuet er da ogs «Hvordan forholder du deg til å bli slått?». Fortelleren gjør gode miner til slett spill, som det heter, antagelig for å få jobben. Men hvem liker å bli slått? Uansett, fortelleren og kollegene må finne seg i det – Roger er ikke til å styre.

Kollegene er også en broket gjeng. Flere av dem jobber deltid, de har andre jobber ved siden av, mens de venter på andre muligheter. Noen vernepleiere finner vi her, men for mange er denne jobben en stasjon på veien og et sted som utelukkende betyr en jobb å leve av, ikke nødvendigvis en jobb å leve for.

Også jeg-fortelleren har helt andre ambisjoner. Vi får høre at drømmen er å bli forfatter, flere manus er sendt inn til seriøse forlag, men refusjonene har kommet på løpende bånd. Fortelleren har også ei venninne Sol som lykkes langt bedre. Hun holder på med sin fjerde roman når denne boka ebber ut.

På et vis er dette en moderne arbeiderroman. I store deler av teksten er vi på denne jeg-fortellerens arbeidsplass. Det er faktisk ganske sjeldent i norske romaner. Vi får høre om alle de problemene de møter, og det er ikke få. Om vakter som byttes, og om et privatliv som også skal spille på lag med arbeidet og arbeidstidene. Og med kollegenes smittende humør, store og små problemer.

Alt dette er gjort i et lettflytende og ujålete språk. Her tipper jeg mange i omsorgssektoren vil kjenne seg igjen. Vi får presentert korte kapitler fra arbeidshverdagen. Av og til reflekterende passasjer fra jeg-fortellerens observasjoner, og noen steder realistiske dialoger mellom kollegene. De tar vare på hverandre på en ganske rørende og stillfaren måte uten at forfatteren trenger å male ut dette med bred pensel.

Jeg-fortelleren blir likevel mer og mer utilfreds etter hvert som arbeidsdagene skrider fram, dager og uker blir til år. Og til slutt skjønner hun at det ikke er nok å snakke om saken, hun må gjøre noe med den også.

En finstemt, lettlest og tankevekkende roman dette her uten de store politiske refleksjonene og kampsakene rundt temaer som lavtlønn, deltid og jobber nok til alle. En tekst om hvordan det kan være å jobbe som helsefagarbeider, både med og uten fagbrev.