JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi er stolte over eventyrene våre her i Norge, og kan som kjent takke samlerne Asbjørnsen og Moe for mye av det. Eventyr er ofte folkevisdom som ligger litt gjemt i kulturen, den kan være lokal og er avhengig av at noen graver dem fram og presenterer dem. Sånn er det overalt. Også for eksempel på Madagaskar, den store øya i Det Indiske Havet, på østkysten av Afrika. Ei øy som har lange tradisjoner for norsk misjonsvirksomhet. Og en sånn eventyrinnsamler var Lars Dahle (1843-1925). Dessuten var han en ruvende skikkelse i norsk misjonshistorie – ofte omtalt som høvdingen. I sitt 17 år lange opphold på øya fra 1870 til 1887 fikk han tilnavnet Dahle-beloha – Dahle med den klare forstand. For sitt arbeid, også som mangeårig generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap ble han også utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Det er altså en mengde av de eventyrene Dahle samlet inn som danner grunnlaget for denne bokstavelig talt fantastiske boka. Språket er imidlertid noe modernisert og gjenfortalt av gasseren Benjamin Rasolondraibe Andriamampihantona og den norske forfatteren Fartein Horgar. De vokste nemlig opp sammen på Vestkysten av Madagaskar for mange år siden og ble barndomskamerater. Stedet var bygda Betela utenfor byen Morondava. Horgar er barn av misjonsforeldre. Han kaller disse eventyrene for fortellinger fra «landet mellom brenningene». Disse fortellingene blir visst nok den dag i dag fortalt under et tamarindtre for hele storfamilien på denne øya som Frankrike kolonialiserte i 1896. Og franskmennene klarte ikke å drepe denne opprinnelig gassiske kulturen enda de gjorde sine forsøk.

Og for noen eventyr vi her kan lese om. Historiene er full av dyr av ulike arter, handlende både som guder og mennesker. Enten det gjelder den snartenkte Kifondy, Madagaskars Espen Askeladd, den enfoldige krokodillen Vaoy eller Songomby, et mytologisk dyr med superkrefter og sjelden gode hensikter. Mennesker og dyr omgås med hverandre som de aldri skulle ha gjort noe annet, noen står opp fra det døde – ja, grensene er flytende når det gjelder det meste. Og de fargerik, og ikke minst vokaltette navnene, er så eksotiske at de nesten ødelegger for lesingen – fordi de er vanskelige både å uttale og huske. For eksempel Igogoka, han som drikker grådig, Itolohoabofeo, en fugl med gjennomtrengende skrik, Izatotsiandrohy, den urørbare, Itsiarindahimavozo, reddharen, Iraijao, den modige, Itranompodiantadroka, han med fuglerede på hornene, Imandraifakoadoha, han med hodet full av urter – for bare å nevne noen få av de figurene vi møter i disse fortellingene og legendene. Noen er snille, andre er slemme, tempoet er høyt og livet kan være på langt og kronglete. Men det handles, her sitter ingen og grubler for lenge over livets vanskeligheter. Det kan til tider være vanskelig å henge med i svingene. Derfor anbefales det en ganske langsom lesing om du ikke skal miste vesentlige detaljer.