JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ja, det kan virke som et gedigent paradoks – en håpløs vits når en professor i filosofi ved Universitetet i Bergen vil se president Donald Trumps liv og politiske virke i lys av store deler av filosofihistorien. Fagdisiplinen filosofi regnes fortsatt av de fleste som noe av det mest rasjonelle du kan beskjeftige deg med, mens Trump av ganske mange anses som noe av det minst rasjonelle og intellektuelle som fins – en impulsstyrt og sjølopptatt mann, for å si det forsiktig. Men Svendsen legger altså på vei med sitt prosjekt. 41 filosofer går han igjennom – fra Platon til Richard Rorty.

Svendsen har i hovedsak valgt ut filosofer som har bidratt med politisk filosofi og etikk. Hvorfor han har valgt akkurat de han har, begrunner han aldri. Og han framstiller hovedtankene deres i en kort og ganske lettfattelig versjon – det er som om å repetere ex.phil-pensum. Arne Næss kunne ikke gjort akkurat den biten særlig bedre. I hvert av disse kapitlene der han presentere filosofene fletter han inn hva Trump står for og mener om dette og hint. I et forord understreker Svendsen at han på ingen måte deler Trumps synspunkter – noe som han veldig tidlig i denne boka heller ikke skjuler for leserne. Han tar til og med det forbeholdet at han er så langt unna Trumps syn på verden, at han kan stå i fare for å yte ham den tilstrekkelige rettferdighet. Det er sikkert et relevant og rimelig forbehold. Det hele blir imidlertid noe monotont der han i 41 kapittel gjentar Trumps synspunkter igjen og igjen. Og der det stort sett kokes ned til at der filosofene har strenge rasjonelle resonnementer og argumenter for deres vidløftige standpunkter, tenker og handler Trump mer etter innfallsmetoden. Og på små personlige områder, ofte på bakgrunn av følelser. Ikke følelser generelt, men sine egne følelser. Et begrep som tyrannisk gjentas ofte i karakteristikken av Trump. Presidenten blir presentert som en mann som ofte forfekter at han står for ubegrenset frihet, men blir avkledd sitt frihetsbegrep av filosof etter filosof. Ikke en gang en filosof/statsviter som Machiavelli eller en filosof/dikter som Nietzsche er det noe for Trump å hente hos. Begge to ville ha smilt og ristet på hodet av Trump, mener Svendsen.

Hvem er så Trump for Svendsen sett med for eksempel den franske filosofen Jean-Jacques Rousseaus briller. Svendsen skriver: «Fra Rousseaus perspektiv er Trump et ekstremt uttrykk for en mennesketype som er avhengig av å speile sin egen forestilte storhet i andres beundring, og som derfor aldri kan være fri. Han har et patologisk begjær etter annerkjennelse, og selvbilde er fullstendig avhengig av hvordan han rangeres i forhold til andre, i popularitetstall, rikdom, sosial dominans og triumfer. Derfor er han et menneske som lever i lenker. Dessuten påfører han andre lenker fordi den som etterstreber beundring, må sørge for at andre bøyer seg. Denne logikken driver Trumps politiske strategi: Makt og dominans blir mål i seg selv. Han søker ikke det allmenne beste, men personlig triumf. Den offentlige sfæren blir en konkurransearena for egoer, ikke et forum for fellesskap. Det skapes et politisk klima preget av mistenksomhet, kampvilje og ydmykelse, og samfunnet forvandles til et æresmarked der individer kjemper om symbolsk overlegenhet.»

Og det er denne karakteristikken, med noen variasjoner, som går igjen i boka som beskrivelser av den nordamerikanske presidenten. I det lange løp blir ikke dette så veldig interessant. Det blir en repetisjonsøvelse.

Langt mer interessant er gjennomgangen av de 41 filosofene og tenkerne. Fagfilosofer vil neppe ha særlig utbytte av dette, men de er heller ikke målgruppen her. For folk som tok filosofidelen av ex.phil for mange, mange år siden, vil få en oppfriskning som kan være nyttig i en såpass åndsforlatt tid som vår egen. Og deres tanker kontrastert til Donald Trumps kaster sjølsagt et grelt lys over hvilket merkelig fenomen som for tida har bosatt seg i Det hvite hus. Det er jo verdt å merke seg at presidenten blir filleristet, intellektuelt latterliggjort, av 41 filosofer pluss forfatteren sjøl. Skjønt, helt i tråd med hva denne sakprosaboka prediker så vil akkurat det aldri ha noen innvirkning på presidenten sjøl – om han hadde kunne lese norsk. Ja, om han hadde lest bøker i det hele tatt. Kanskje er dette noe av det største problemet med denne boka hvis den skal ha en oppdragende effekt, at den beskriver to verdener som er usammenlignbare – at Svendsen egentlig bare sammenligner epler og pærer. Det kan det som kjent bli noen morsomheter ut av, men særlig fruktbart i en virkelighet som skal være meningsfull, er det sjelden.