JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Lurer du på hvordan en helstøpt fortelling skal skapes? Der innhold, stil og komposisjon sitter som et skudd? Da skal du lese den nord-amerikanske forfatteren Elisabeth Strouts siste roman «Det vi aldri sier – The Things We Never Say» som nylig er oversatt til norsk. Hun er en forfatter som behersker fortellingens kunst og kraft til det fulle. Her veksler tidsnivåene på en sømløs måte, her bevares spenningen uten at dette på noen måte er noen spenningsroman eller thriller, her sitter frampek og cliffhangere som om det skulle være en lærebok i litteraturteori, og ikke en ganske streit fortelling fra et land som er i ferd med å gå fra forstanden.

«Det vi aldri sier» handler primært om det tittelen sier! Om alt det vi skjuler for hverandre gjennom et langt liv. Av ulike grunner og til ulike tider. Hvorfor er det så vanskelig å snakke sant? Hvorfor må vi ha hemmeligheter for hverandre? Sånne ting er det denne romanen kretser rundt. Og altså ikke som et teoretisk tankespinn, men smidd sammen i en fascinerende fortelling med begynnelse, midtparti og hale.

Romanens hovedfigur er Artie Dam. Familien er egentlig av tysk opprinnelse, og fornavnet er et kjælenavn for Arthur. Han er lærer i amerikansk historie for elever på videregående. Dessuten er han gift med Evie. Det har han vært i over 30 år. En gang slet de med å få barn. Helt til de fikk det til, og sønnen Rob ble en realitet. Visstnok skapt i London. Men helt sånn skal det altså vise seg ikke å være. Her er vi ved romanens aller største hemmelighet, her er vi ved «det» vi aldri sier.

Artie er en flink lærer – ja, noen vil si en mønsterlærer. Han ser sine elever, kanskje spesielt de svakeste. For alle har vi utfordringer i livet som noen ganger synes utenpå oss. Artie er årvåken for menneskers problemer. Det er ikke umulig at det kan skyldes at han har noen utfordringer sjøl. På seg sjøl kjenner man andre, som det heter. I perioder er han til og med suicidal. Kanskje skyldes det ensomhet, kanskje skyldes det noe annet. Særlig to av elevene får han et sterkt forhold til. De glemmer han aldri, heller ikke når de en gang fullfører skolen og skal ut i det voksenlivet som Artie har forsøkt å forberede dem på. For Artie er ingen lærer som maler en verden som er rosenrød, han erkjenner at utfordringer står i kø. Og disse må et hvert menneske konfrontere seg med. Sånn er det å være menneske i en verden som aldri har vært problemfri. Et av grunnspørsmålene han stiller til sine elever før de skal forlate skolen er hva de forventer av livet der framme. Mange blir som kanskje naturlig er, svar skyldig. Hvilken gymnasiast har ikke vært usikker på akkurat det? Artie er en mann som oser av kjærlighet til sine medmennesker, det er lenge siden jeg har møtt en så sympatisk romanfigur. Skjønt, feilfri er han overhodet ikke. Samfunnet har sine regler, og Artie klarer ikke å leve etter alle de ti bud han heller.

Et spesiell trekk ved denne teksten er at den også så vidt tematiserer dagens politiske USA. Trump nevnes aldri ved navn, men bare som den nye presidenten. Og den uroen som preger mange av karakterene i denne romanen blir ikke mindre av den nye politiske situasjonen i USA. Få nord-amerikanske samtidsromaner berører det USA vi i dag er vitne til. Nedbyggingen av demokratiet, volden, løgnaktigheten og den ekstreme splittelsen og palriseringen mellom mennesker som går helt inn i mange familier. Alt dette antydes og klinger med gjennom hele fortellingen, men i en avsluttende epilog tematiseres det eksplisitt. Verken forteller eller forfatter kan sies å være noen MAGA-tilhenger uten at dette likevel er noen utpreget politisk roman. Men i all sin hverdagslighet, der vi igjen i hovedsak møter middelklassen og dennes problemer og søken etter en mening med livet, er Elisabeth Strout virkelig en dronning av en forteller. Det er altså svært mye vi aldri sier, men akkurat det har jeg ingen problemer med å si.