JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den amerikanske forfatteren Elisabeth Strout (født i 1956) begynner etter hvert å bli godt kjent i Norge da den ene utgaven etter den andre av hennes romaner på løpende bånd blir oversatt til norsk. «Fortell meg alt» er ikke den siste, men nest siste. Og den er litt spesiell fordi vi her møter en mengde av de karakterene hun har diktet opp i tidligere bøker. Skjønt, denne romanen står godt og stødig på egne bein. Strout debuterte i 1998 med romanen «Amy og Isabelle», og deretter har romanene altså kommet som perler på ei snor. Gjennombruddet internasjonalt kom med «Olive Kitteridge» som fikk Pulitzerprisen i 2009, og ble oversatt til norsk i 2015. Seinere har to av hennes bøker blitt nominert til Bookerprisen. Så det er en renommert forfatter vi her snakker om. En forfatter som tilsynelatende kan virke litt lett, men skinnet gjør som det ofte pleier: det bedrar. Det er ingenting som er lettvint med Elisabeth Strout. Det lettvinte måtte i så fall være at hun skriver om hverdagsproblematikk – altså det vi alle er opptatt av. Og hvor lett er det?

I denne romanen blir det ganske tidlig klart at vi har å gjøre med et mord. Og ifølge Aksel Sandemose er jo mordet ved siden av kjærligheten det eneste som er verdt å skrive om. Strout har i aller høyeste grad tatt med kjærligheten også. Når det gjelder mordet, kan vi raskt bli ledet til å tro at dette utvikler seg til å bli en kriminalroman. Men sånn er det heller ikke. Det er trekk ved denne romanen, og med Strouts øvrige forfatterskap, som minner meg litt om Karin Fossum. Mord, død og kriminelle gjerninger er ikke det vesentlige, det er menneskene rundt som er det interessante. Psykologien og sosiologien rundt. Hva som får menneskene til å gjøre akkurat det de gjør.

Vi er i Maine, en av USAs delstater langt nord på østkysten. Staten er en del av New England, altså en av de 13 opprinnelige nordamerikanske statene. I all hovedsak befinner vi oss i småbyen Crosby, som så vidt jeg veit ikke fins på kartet, men bare i Strouts dikteriske univers. Her lever advokaten Bob Burgess sammen med sin kone Margaret. Det er han som kobles på romanens kriminelle intrige, en sak han løser mesterlig. Burgess er imidlertid mer opptatt av menneskene rundt seg, opptatt av å pleie vennskapet til sine nærmeste – kanskje aller mest vennskapet med forfatteren Lucy Barton som vi har møtt i flere av Strouts andre romaner, og som nok også må finne seg i å være Strouts alter ego. Ja, så nært er vennskapet mellom Burgess og Barton, at flere antar de snart blir et par. En annen «kjent» person som dukker opp i romanen er 91 år gamle Olive Kitteridge. Hun er minst like glad i å fortelle historier som Barton er. Dermed blir dét akkurat hva de to damene gjør: De møtes ganske ofte og forteller hverandre fornøyelige historier. Sånn omtrent annen hver gang. Parallelt med dette lever både de to damene og vennenes deres i Crosby og de nærliggende omgivelser sine utfordrende liv. Ingen liv er lette, ingens liv er uten utfordringer. Kjærlighet, sorg, lidelser, bekymringer og død følger livets gang. Her skildres i fleng skilsmisser, nye ekteskap, utroskap, smålighet, utenforskap og mye kjærlighet og ømhet.

Og som tittelen altså mer enn antyder blir det meste sagt i denne romanen. Fortielser og løgner forekommer sjølsagt, men det meste tyter fram til slutt. Romanen er som en panduras eske eller en russisk babusjkadukke, fortellingene ligger lagvis. Bak den ene følger snart en ny. På overflaten er dette en tekst om det ordinære, lille og hverdagslige livet vi alle lever, på et dypere plan handler det om fortellingens enorme betydning i menneskers liv. Hva skulle vi gjort uten fortellingen? Elisabeth Strout er god til å se det store i det lille, det store i det trivielle som er en så viktig del av oss. Kanskje er det litt mange karakterer med i denne romanen, det er til tider krevende å henge med på hvem som er hvem. Men det viser seg sjølsagt til slutt at de alle har sin naturlige betydning i helheten. At alt henger sammen med alt. Og tar jeg ikke altfor mye feil, så går det neppe lang tid før vi har en ny roman av Elisabeth Strout å glede oss over.