JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Blant cowboyer og countrymusikkfans vil det alltid herske stor uenighet om hvem som er den største. Er det Johnny Cash, er det Kris Kristoffersen – eller er det kanskje Dolly Parton? Hvorfor ikke Willie Nelson? Anyway, heller ikke her handler det om størrelsen, det handler om musikk. Lidenskap – ja, det handler ofte om ganske enkel kjærlighet, om kjærligheten kan omtales som enkel, da!

I fjor slapp Willie Nelson «A Beautiful Time», hans 72. soloalbum, produsert av Buddy Cannon, 14 herlige låter hvor han også drar kjente coverlåter som blant annet Cohens «Tower of Song» og Lennon/McCartneys «With A Little Help From My Friends», låta som Joe Cocker gjorde udødelig på Woodstockfestivalen for over 50 år siden. Så sterk er ikke Nelsons versjon, men den tåler framføring den også – og her får vi tross alt cowboy-versjonen.

Nelson er altså still going strong på vei mot sine 90 år. De mange hattene, flettene og det lange håret som omkranser et ansikt som bærer tydelig preg av et hardt liv – men alltid med et smil i midten. Han er en legende, texaneren fra Abbott (om lag 369 innbyggere ifølge Tom Skjeklesæther). For syv år siden skrev Nelson også en biografi om sitt turbulente liv. Skjønt, det er musiker han er – noe som med all tydelighet kan høres på hans nyeste opus.

I år er det 60 år siden han debuterte. Og utrolig nok synger han fortsatt som om han aldri har gjort noe annet. Og det har han heller ikke. Stemmen er like fløyelsmyk, sensibel og varm som alltid. Til toner som blir mer og mer mollstemte desto mer du hører på låtene. Gitar og munnspill dominerer, og Nelsons solosang. Ikke sjelden synger han sammen med andre artister, men denne gangen gjør han det altså solo – ikke en gang ei av hans mange damer er med, ikke en gang som korister. Men ellers er han på ingen måte aleine, he has a little help from his friends. Det er så harmonisk, så rytmisk – så jævlig nord-amerikansk at det er til å få frysninger av, du vugges med, får lyst til å danse med den du elsker mest her i livet, du nynner med og tenker at heretter skal jeg verken klippe håret eller ta skjegget, heretter skal jeg sale hesten og komme meg ut på prærien der ulver og coyoter hyler, mens indianerne røyker sine fredspiper og drømmer seg tilbake til den tida da bisonen levde sammen med dem og livet var verdt å leve. Ja, det er lett å bli nostalgisk når Willie Nelson stemmer gitaren, renser strupen og synger «I’ll Love You Till The Day I Die» - ei låt som åpner det hele, setter stemningen – er typisk Nelsonsk, men likevel skapt av Rodney Crowell og Chris Stapleton. Og da det hele avsluttes med «Leave You With A Smile» er det fullbrakt. En herlig kjærlighetssang – my love is true – ja, er Willie Nelson opptatt av stort annet enn det? Vi har det fint vi som er venner av Willie Nelson.