JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Hør her’a!» er forfatterens første bok. Han jobber som lærer, og denne debutboka er ikke snauere enn at den er en av de tre nominerte til LOs litteraturpris som skal deles ut på årets LO-kongress.

Det er en sorgmunter tekst sånn mye av den gode litteraturen ofte er. Den ene morsomme situasjon og formuleringen avløser den andre, men i bunnen så ligger det et dypt alvor. Sharif turnerer begge disse aspektene ved livet, og litteraturen, på en imponerende måte. Boka handler om Mahmoud på 15 år, bosatt sammen med mor, far og en lillebror i ei blokk på østkanten i Oslo. Foreldrene kom en gang fra Pakistan sånn så mange andre hardtarbeidende gjorde for å skaffe seg et bedre liv i et nytt hjemland. Men fødelandets kultur kvittet de fleste seg aldri helt med. Da lillebror Ali finner ut at han er født i en feil kropp, blir det dramatikk i denne tidvis noe stillestående fortellingen. Bror og mor har forståelse for situasjonen, faren – derimot – får sitt liv fullstendig endret. I tillegg kommer broren hans på besøk. Her står både prestisje og mye annet på spill. Da er det moren viser at hun har bodd noen år i Norge, at hun har lært noen «triks» av sjølbevisste damer i sitt nye hjemland. Hun reiser seg mot sin ektemanns konservative og kvinnefiendtlige holdninger på en bemerkelsesverdig måte. Og legger både kjærligheten og ekteskapet i potten.

Sharif har med denne romanen fanget opp svært mye av de siste dilemmaer og problemstillinger i et innvandrerliv i vår moderne tid.

Det er særlig to trekk ved denne romanen som løfter den til en stor leseropplevelse. Ikke bare er den original, den har et språk og et skeivt blikk på det «norske» som virkelig kan ta pusten fra de fleste. Særlig den gjennomførte sjongleringen med den karakteristiske «innvandrer-syntaks» er mesterlig gjort. Den slår han fast allerede i åpningen av boka, se bare her:

«Sommerferie, as. Veldig deilig for norske nordmenn, men jeg lover deg ikke noe deilig for oss utlendinger uten penger! Hva skal vi gjøre da? De har sånn sjøhytte, fjellhytte, havhytte, fastlandshytte, kysthytte, sånn der læreren lærte oss, ja, sånn derre skjærgårdshytte, mann! Pluss Sverigehytte, du vet, Nesoddenhytte. Tenk deg, de har hytte rett ved Oslo! Ikke at alle norske nordmenn kommer fra Oslo, men da jeg hørte det, jeg holdt på å pææse ut. Liksom, du vil ha utedo, du bare kjører litt bort fra Oslo til utedo. Og så er de der i flere uker. De plasserer de hvite og rosa rompene sine på sånne dritskumle svarte hull, også er det et lass med dritt under dem. Jeg får hjerteattakk av de doene, jeg får sånn noia, mann.»

Jeg håper det skulle være tydelig nok for de fleste, gammel som ung, at du fortsetter å lese en roman som starter sånn. Og de som gjør det blir heller ikke skuffa sjøl om det fins noe roligere partier også. Og altså en finstemt balanse mellom humor og alvor.

Kort sagt en perle av en tekst!