JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

På 1950-tallet var det langt vanskeligere å komme til og fra Svalbard for nordmenn enn det er i dag. Det gikk båt i ny og ned. Men ikke mellom november og mai. Og det er denne isoleringen som står sentralt romanen. Eivor, Finn og deres to små barn har tatt turen til den værharde og iskalde øya der du helst ikke skal bevege deg altfor mye utendørs uten medbrakt gevær. Finn er bedriftslege for Store Norske Kullkompani og jobber stort sett hele tida. Han framstilles som relativt ufølsom. Bedre blir det ikke da en gammel kamerat med navn Heiberg dukker opp på øya. Han er nemlig ikke helt frisk, og blir bare verre og verre. Først og fremst på det mentale planet. Heiberg er langt fra Eivors favoritt, ungene er omtrent like redd ham som de er for isbjørn. Eivor lengter rett og slett tilbake til fastlandet, til Norge. Men å ta opp det med sin mann er ikke det mest populære tema på dagsorden. Etter hvert går det på forholdet løs. Noen nære venner å betro seg til har Eivor heller ikke.

Det er ikke akkurat noen thriller dette, men forfatteren klarer likevel å skape en gradvis utvikling mot det mer og mer uhyggelige. Vi sitter hele tida med en følelse av at her kan noe tragisk skje.

Sævareid har tidligere skrevet prisnominerte ungdomsromaner. Dette er hennes første voksenroman. Den kommer hun mer enn hederlig fra.