JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ja, det ligger vel allerede et tydelig signal i tittelen til denne sakprosaboka av journalisten Bjørn Gabrielsen. Her skal ikke den omseggripende skjermbruken i det moderne samfunnet hylles, snarere tvert imot. Og kanskje noe av det mest bemerkelsesverdige ved denne boka er at den er seks år gammel. Og fortsatt like aktuell. For ikke å si enda mer aktuell.

Men la meg begynne med et sitat fra tidlig i boka, under kapitlet Moralpanikk1: Skjerm som heroin, rett i blodet: «Det er vel få i dag som ikke har satt spørsmålstegn ved sitt eget forhold til skjerm, og tatt til heroinmetaforene. Endelig har man en frikveld, man skal stryke klær og lese bok og betale regninger, men så legger man seg bare ned litt først for å sjekke sosiale medier, og brått er det midt på natten.» Ja, noen og enhver kjenner seg antagelig igjen her. Og dette sitatet fanger godt essensen i denne boka. For mange er vi som sterkt misliker vår egen skjermbruk, men hva skal vi gjøre med det? Og hva skal vi gjøre istedenfor? Det er sånne spørsmål Gabrielsen forsøker å svare på i denne boka.

Og i teorien er det sjølsagt ikke så vanskelig. Det er jo bare å skru det hele av, legge bort smarttelefonen som i våre dager kanskje er den største tidstyven og den skjermen Gabrielsen også går sterkest til angrep på. Og en ting er du og meg, voksne mennesker – men hva med barna? Når skal de få smarttelefon? Kanskje skal de ikke få noen telefon i det hele tatt. Skjønt, alle foreldre veit hvor vanskelig det er å nekte sine barn det. Uten det alle andre har, havner du som oftest raskt i utenfor-land. Og der kan det være temmelig ugreit å være. Jeg skal gladelig innrømme for min egen del at jeg sjøl var treg til både å skaffe meg mobiltelefon og logge meg på sosiale medier. Jeg liker fortsatt å tenke at det nettopp var umulig å la være for ikke å bli satt helt utenfor det andre var opptatt av og snakket om. Sånn ble også jeg en skjermslave.

Gabrielsen er sjøl far med barn under tenåringsalder (når boka ble skrevet). Og han fører et strengt regime i hjemmet når det gjelder skjermbruk. Fjernsyn har de, men barna har ingen smarttelefon. Og ifølge far går dette greit. Kanskje krever det litt mer engasjement fra mor og far, litt mer tilstedeværelse med barna, men ikke nødvendigvis om vi skal tro forfatteren. Det er ikke skadelig å kjede seg. Og det er ikke bare barna som må skjermes fra skjermene, vi voksne trenger en pause vi også. Ikke bare for vår egen del, men også fordi vi oftest er barnas rollemodeller.

Gabrielsen kobler dessuten skjermbruk sammen med lesing av analoge medier som papiraviser og bøker. Ikke så overraskende kanskje siden han også er litteraturkritiker. Gabrielsen finner større glede og nytte av boka framfor nettbrettet eller smarttelefonen.

Forfatteren er nøye med å finne eksempler fra faglitteraturen som understøtter hans syn om at skjermbruk ikke er spesielt bra, verken av medisinske, sosiale eller andre grunner. Han prøver likevel å la være å moralisere. Han skriver aldri at de som har en annen oppfatning enn ham på dette feltet er idioter eller det som verre er. I sin aversjon mot unødig skjermbruk fører han etter mitt skjønn et ganske nøkternt språk og en relativ nøytral argumentasjon. Skjønt jeg er personlig såpass enig med ham i mye her, at det kan hende jeg blendes noe av akkurat det. Han setter seg i hvert fall aldri opp på sin arrogante høye hest og forteller leserne at han som har et over gjennomsnittet bevisst forhold til denne problematikken, er noe bedre enn alle oss andre. Blant annet fordi det er et hav av dilemmaer her.

Det er ikke skjermbrukerne, skjermslavene, han primært angriper. Her vil han helst framstå som en hjelper og rådgiver. Nei, det er den kommersielle siden av dette han aller helst vil til livs. For det er som kjent noen som virkelig har tjent seg styrtrike på å leve av at vi har blitt skjermslaver, noen skruppelløse tek-giganter som i dag er verdens aller rikeste – ja, de har til og med passert matvarebaronene i rikdom, de som selger produkter som vi alle må ha for å overleve.

For å overleve trenger vi nemlig ikke all den skjermbruken vi nå bedriver. Det er en viten de fleste av oss har, uansett hvor teknologivennlig, eventuelt teknologifiendtlige, vi er. Men her er det ikke nok med viten, her er det praksis og handling som teller.

Gabrielsen skriver lettfattelig, til tider morsomt og innsiktsfullt med et vell av faglige eksempler. Den siste setningen på bokas omslagsside (baksideteksten) er: «Denne boken inspirerer oss alle til å komme ut av mobilens kvelende grep». Det er sikkert både riktig og velment, men for brorparten av de jeg kjenner, mye vanskeligere enn som så.