JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han var altså protestsangeren som stengte døra til EU. To ganger, først i 1972 og så 22 år seinere. Jack Berntsen (1940-2010), denne fargerike nordlendingen som var sambygding med Knut Hamsun og lot hår og skjegg vokse som om han var selveste Harald Hårfagre. Men han var altså mye, mye mer enn visedikter og protestsanger sjøl om han absolutt var det også.  

Personlig møtte jeg ham aldri, men gjennom biografien til journalist og kamerat Billy Jacobsen fra 2019 har jeg blitt ganske godt kjent med han Jack. Mannen som skapte visesangfestivalen Troilltampen som under Berntsens initiativ og ledelse holdt koken fra 1973 til 1983. Dette var en gigantisk manifestasjon av nord-norsk kultur midt i en periode da politisk radikale strømninger hjemsøkte landet vårt. Og Nord-Norge var intet unntak. At denne festivalen var ganske politisert, fikk Berntsen en del tyn for. Skjønt, det prellet av ham som så mye annet.

Aller mest kjent, i hvert fall for en søring, er nok Berntsen for Bygdevisa – den om hammaren og han Edvard, en fraflytningssang som ligner litt på ei annen vise: Karlsøy i Troms. Sjølsagt sunget på dialekt, Også det ble Berntsens varemerke – ja, her var han en nord-norsk pioner. Det bygges identitet og sjøltillit av sånt. Skjønt, han ble aldri profesjonell musiker, han livnærte seg primært som lærer. Visst nok en ganske populær lærer også, i hvert fall hos elevene på Svolvær videregående.

Men Bygdevisa og fraflytningsspøkelse var nå en ting, EF/EU-kampen en annen skål. Eller var det det? Hang ikke dette sammen? Jo, for Berntsen var det viktig å bevare et unikt Nord-Norge, her skulle verken kultursnobber i Oslo eller kapitalistbyråkrater i Brussel få komme her og komme her. Nei, nei, nei – mente Berntsen. Og resten av Nei til EU-bevegelsen stemte rask i. Ikke minst under et stort folkemøte på Youngstorget i Oslo 1994. Da Nei til EU fylte hele torget, og vel så det.

Berntsen var ingen praktisk mann, snarere tvert imot. Musikken og visediktningen var alt. Fysisk aktivitet skydde han som pesten. Og kroppen hans ble raskt et tydelig bevis på akkurat det. Dessuten hadde han ifølge Dagbladet verdens mest rotete kontor. Han druknet nesten i dokumenter, bøker, kassetter – ja, det aller meste.

En av hans store forbilder, akkurat som for Bob Dylan, var Woody Guthrie, den lille indianerlandsbyen Okemahs store sønn. Her snakker vi virkelig om en protestsanger som aldri vek enn tomme fra det han trodde på. This land is your land, this land is my land, from California to the New York Island. Jacobsen er innom Guthrie flere steder I biografien. Helt mot slutten avsløres det at Jack Berntsen anså Jesus som den store sosialisten, akkurat som Guthrie (og kanskje også Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug) og kompisen Pete Seeger. Guthrie skrev jo til og med i 1940 visa Jesus Christ der det blant annet heter: Jesus Christ was a man that traveled through the land/Hard-working man and brave/He said to the rich, “Give your goods to the poor”/so they laid Jesus Christ in His grave. Jack Berntsen sluttet seg helt til disse linjene.

Billy Jacobsen har skrevet en vennlig biografi om sin gode kamerat. Boka har også blitt en hyllest til en landsdel som har fått mye juling av søringer gjennom historien. Men sånt beit heller ikke på Berntsen.

Han dro som 23-åring til Oslo for å studere på Universitetet, men byen var ikke noe blivende sted for Berntsen. Så han dro hjem igjen og endte opp i Svolvær hvor han også er begravet. For bare ni dager før han fylte 70 år svikta helsa ham. Begravelsen foregikk på 70-årsdagen. «For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo. Du skal reise til byen, min venn.» Sånn sto det i visa, men Jack Berntsen var opprører nok til å protestere mot dette også.