JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For noen år siden var det ganske populært og litteraturpolitisk korrekt i noen miljøer å påpeke at samtidas skjønnlitteratur i stor grad handlet om middelklassens relativt små problemer på hjemmebane. Arbeiderklasselitteratur var en saga blott. Proletariatet var død og begravet. Etter at den ganske nærsynte og sjølsentrerte virkelighetslitteraturen der hovedpersonen til alt overmål også heter det samme som forfatteren har tatt over det litterære hegemoniet, er fortsatt middelklassen svært godt representert. Nå handler det som oftest om det mest forslitte temaet av alt: Skilsmissen og utroskapen. Samlivsproblemer. Den ulykkelige kjærligheten. Og leserne, de få som er igjen i våre dagers netflix-samfunn, lar seg fascinere. Vi blir aldri lei.

I Mattis Øybøs siste og sjette roman er vi også der. Riktignok er kanskje denne et stykke fra mer klassisk virkelighetslitteratur, men den ulykkelige kjærligheten som skaper så mye tenners gnissel er til stede i rikt monn. Vårt lille liv sprenger seg ut av sin konkylie og blir det altoverskyggende. Noe allment vi kjenner igjen og kan diskutere ved de mange kjøkkenbord og leirbål.

I «Mitt første ekteskap» møter vi Mikael som er i ferd med å gifte seg for tredje gang. Han har kommet opp i slutten av 40-årene, har en voksen, gravid og gifteklar datter og har funnet seg ei ung katolsk dame som er på alder med dattera – et yndet tema doe samtidslitteraturen det også. Problemet er bare at Mikaels første ekteskap – ja, nettopp – står i veien. Han ble riktig nok skilt med Ellen for 15 år siden, etter 10 års ekteskap, men nå krever hans nye flamme at dette ekteskapet annulleres. Ellers kan de etter katolsk tro og praksis ikke gifte seg i kirka. For å få annullert sitt første ekteskap, må han ha en godkjennelse av Ellen. Det skal sjølsagt vise seg ikke å være helt enkelt. For enhver roman må ha en intrige, et problem som skal løses og som vi dermed tvinges til å ha en mening om.

Vi må omveien om de 10 årene de levde sammen, altså får vi historien om det første ekteskapet. Mikael og Ellen møtte hverandre da de begge skrev på sin første roman. Ingen av dem brakdebuterte, men det ble ganske tidlig klarte at hun hadde det i seg, og ikke han. For Mikael ble det med den ene romanen, Ellen ble en i norsk målestokk stor forfatter. Og nå, da Øybøs roman starter, er hennes debutroman «Hjemreisen», som er ekte virkelighetslitteratur om en klassereise, gravd fram fra glemselen. Det viser seg for det lesende publikum at den er mye bedre enn mange først trodde. Sånn går det jo ofte i virkeligheten også når du først har slått gjennom som forfatter. Og nå skal Ellens debutverk nyopptrykkes, og hun skal bokbades av selveste statsminister Røde-Ronja, en av Ellens uttalte fans som til alt overmål har bak seg en skandale med noen nakenbilder på avveie. Dette hører nok til de mer absurde og virkelighetsfjerne episodene i denne fortellingen da sånt svært sjelden skjer in the real life. Det bryr nok Øybø seg svært lite om. Og neppe leserne heller.

Mikael og Ellen er romanens to hovedpersoner. De tar mesteparten av plassen, men det er smårom for noen av deres ekser og venner likevel. Heller ikke de har livet – les kjærlighetslivet – helt på stell. Som nevnt er jo det etter hvert blitt en vanlig samtidsdiagnose. Og en fin ingrediens å selge sin historie med.

Kompositorisk er romanen ikke fortalt kronologisk. Vi hopper og spretter litt, samtidig som det bygges stein på stein i det byggverket som altså er Mikaels første ekteskap. Synsvinkelen skifter mellom Ellen og Mikael, men det er hele tida fortalt av en tredjepersonsforteller.

Hva handler så dette såkalt egentlig om? Om kjærligheten? Om et forfatterskap? Om forleggeri (både forfatteren og Mikaels mor er forleggere)? Om ekser og y-er som kommer og går, mens dette er hva vi kaller livet? Ja, noe sånt. Øybø skriver klart og forståelig, men i en relativt akademisk sjargong til tross for de mange replikkvekslingene. Å skape drivende dialoger kan han. Det litterære universet han skaper er fullt av menneskelige kriser, og i beste fall utfordringer. Her er det ansatser til at leserne kan dele romankarakterenes verden. Og lide med karakterene. Det skjedde imidlertid ikke for meg. Det er flinkt og velkomponert, men jeg savner mer trøkk, mer lidenskap. Det er noe dannet og borgerlig over det hele. Ikke en gang et mord blir vi servert. Men litt kjærlighet, utroskap og sex får vi, om ikke akkurat dampende. Skjønt, boka ble lest i et eneste drag uten pauser av nevneverdig grad. Det er jo en kvalitet det også.