JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Carl Frode Tiller vant i år LOs litteraturpris for arbeiderlitteratur. Prisen fikk han for sine to siste romaner Arbeidarhjerte en og to. For ni år siden ga han ut romanen «Begynnelser» som så vidt jeg veit han ikke fikk en eneste pris for. Det hadde han kanskje fortjent sjøl om jeg personlig ikke er noen stor fan av kunstneriske priser. Priser får du idrettens verden, kunst og kultur er noe helt annet.

«Begynnelser» er på mange måter en bemerkelsesverdig roman. Først og fremst kanskje på grunn av formen, eller mer presist på grunn av komposisjonen. Bokas baksidetekst lanserer det berømte Søren Kierkegaard-sitatet der den danske filosofen sier: Livet må levast framlengs og forståast baklengs (Tillers litterære målform er nynorsk). For det er akkurat hva denne romanen forsøker å gjøre.

Jeg-fortelleren Terje, en byråkrat hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag med sterke miljøverninteresser, er i ferd med å ta sitt eget liv da fortellingen starter. Med vitende og vilje lar han seg kjøre ned i en front-mot-front-kollisjon. Konfrontert med en trailer i høyt tempo er han sjanseløs i sin privatbil. Han har tenkt tanken en stund, men nå virkeliggjør han det. Ei lita tue velter et stort lass. Hvorfor dette drastiske valget?

Det handler resten av denne romanen om. Sakte og sikkert rulles livet hans ut for oss lesere. Men ikke på sedvanlig vis ved at vi spoles tilbake til barndommen, og historien således fortelles kronologisk derfra. Nei, da – vi rykker stadig bakover og bakover til vi til slutt ender opp med ungdomstid og barndom. Historien fortelles altså baklengs, en fortellerform som sjølsagt kan være ganske krevende for leseren å følge med på – kanskje spesielt fordi det er så uvanlig å tenke sånn. Konsekvent mot tida, liksom. Men det funker.

Det viser seg raskt at Terje er en ganske kompleks person. Et sted i romanen blir han definert som en misantrop, noe han heller ikke opponerer mot. Ikke det at han nødvendigvis er så misfornøyd med livet at han i tide og utide må prate om misnøyen – det er det andre i denne fortellingen som er langt flinkere til enn Terje. Nei, Terje er mer et stadig uromoment fordi han svært ofte sier det han mener eller tenker. Han veksler ofte mellom ironi og sarkasme. Han syns rett og slett ikke denne verden er så lystelig og koselig som mange vil ha det til, men han vil helst ikke snakke om det.

Terjes storesøster Anita og deres mor er en stor utfordring. To ganske svartsynte mennesker som helst vil snakke om sine egne plager både på inn- og utpust. Terje blir sliten av sånt. Betroelser fra gud og enhver mann er noe av det verste han veit. Han er gift med Turid. Sammen har de datteren Marit. Terjes biologiske far flyttet fra familien og giftet seg igjen for mange år siden, men sånn om lag midt i denne omvendte fortellingen møtes far og sønn. Det blir et svært nedslående møte for begge to. Moren har et stort alkoholproblem, mens storesøster Anita sliter med kjærligheten for å si det mildt. Tilsynelatende er det bare Terje som virker noenlunde på stell. Men skinnet bedrar sjølsagt. Ekteskapet skal vise seg, som svært mange moderne ekteskap gjør, og være langt vanskeligere enn ønskelig. Terje er glad i sin Turid, og vice versa, men samlivet er tøft – det veit vi jo alle. Gnister er uunngåelig i det lange løp, og som kjent starter ofte en brann med en barnslig lek med fyrstikker.

For meg ble høydepunktet i denne romanen kapitlet der Terje og Turid gifter seg. I bryllupet skjenkes det alkohol som det ofte blir gjort i sånn selskap. Terjes alkoholiserte mor får sjølsagt mer enn nok, og skandalen er nær. Mens vi lesere får det hele sett gjennom Terjes briller. Vi får vite hva han gjør, og ikke minst hva han tenker – en roman med en jeg-forteller er unik sånn. Selskapet tar mer og mer form som om det var en August Strindberg, Lars Noren eller en Thomas Bernhard som skildret det. Infamiteter, fortielser og løgner flagrer mellom bryllupslokalets vegger, det er en svir å lese.

For her viser Tiller sin kanskje sterkeste side som forfatter. Han er ekstremt dyktig på små flater, på dialoger, replikkvekslinger og beske betraktninger av mennesket i fri og ufri utfoldelse. Både ironi, satire og ondskapsfulle sarkasmer behersker han til det fulle. Få slipper unna, og han leker med tilvante klisjeer – så vel språklige som situasjonsbestemte. Det blir vondt, morsomt og gjenkjennelig på samme tid. Terje er en fyr som i all hovedsak forteller menneskene rundt seg hvordan han mener verden henger sammen. Rått og uten filter. Og hvis han holder igjen, får leserne vite hvorfor. Og vi kan more oss litt over det også.

Etter hvert som vi reiser lenger og lenger tilbake i tid, blir vi kjent med Terje som ungdom og barn. Og vi må gi Kierkegaard rett. Vi forstår faktisk mer og mer av livet. Blant annet Terjes misantropi, hvorfor han som barn legger seg til uvanen om å gjenta setninger to ganger – siste gangen riktig nok litt lavere – og hvorfor han hele tida tror det står noen bak ryggen hans enda det aldri gjør det. Små detaljer, men svært interessante for helheten.

Hva skal vi bli når vi blir store? Og hvorfor ble vi det vi ble? Hva er det som styrer oss? Dette er minst tre av de spørsmålene som denne romanen baler med. Og som den aldri gir noen fasitsvar på. Carl Frode Tiller har skrevet mange fine romaner, men det spørs om noen av de andre kommer opp mot denne.