JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Alle vet at de gamles situasjon i dag er skandaløs. Før vi undersøker den i detalj, må vi forsøke å forstå hva det kommer av at samfunnet tar så lett på det. Rent generelt lukker samfunnet øynene for de overgrepene, skandalene og tragediene som ikke rokker ved dets likevekt; det bryr seg ikke mer om skjebnen til barn i nød, unge lovbrytere og funksjonshemmede enn de gamle.»

Dette og mye annet kan vi lese i Simone de Beauvoirs eviglange essay på 700 sider skrevet for 56 år siden. Da skjønner vi straks tonen og hennes egen holdning til spørsmålet om alderdommen.

Beauvoir er vel mest kjent for de fleste som forfatteren av «Det annet kjønn», en av de viktigste bøkene blant de aller fleste feminister. Hun var utdannet filosof og knyttes ofte både faglig og personlig tett opp mot filosofen Jean-Paul Sartre. Skjønt, hun var altså langt mer enn kjæresten til og sto stødig på egne bein. Det er i år 40 år siden hun døde. Kruttsterk som hun var med intellektuelle referanser, tar jeg med et sitat til fra boka der hun siterer Ernest Hemingway som heller ikke var så begeistret for alderdommen. I hvert fall ikke sin egen: «Den verste død man kan ha, er å miste det som utgjør sentrum i ens liv og som gjør en til det en virkelig er. (…) Pensjon er språkets mest avskyelige ord. Om man velger det selv eller blir tvunget av skjebnen, er det å gå av med pensjon og forlate ens beskjeftigelser – de beskjeftigelsene som gjør oss til det vi er – likelydende med å gå i sin grav.» Det kan også tillegges at når Papa Hemingway sjøl begynte å tvile på sin egen genialitet, og ikke lenger klarte å skrive noe han kunne stå inne for, fant han fram hagla og skjøt seg. Sånt skjer visst nok oftere blant eldre mennesker enn hos yngre.

Beauvoir er som vanlig ordrik i denne boka. Hun trekker veksler på en mengde bøker hun har lest, og en del intellektuelle hun har kjent (inkluderte Sartre). Hun starter som en god filosof med de gamle grekerne Platon og Aristoteles og drar oss gjennom mesteparten av filosofi- og kunsthistorien. Hva mente nå disse om alderdommen og de gamle? Ganske mye tull, om vi skal tror Beauvoir. I hele den rekka av tenkende mennesker i vår vestlige kulturhistorie finner hun bare tanker og teorier som marginaliserer eller helt overser eldre mennesker. Så er det rart at det har blitt som det har blitt? Ikke minst på mange av våre eldreinstitusjoner.

Filosofen Hegel, som bygget mye av sine teorier på tankegods fra Immanuel Kant, utviklet begrepsparet for-seg og i-seg som en dynamisk og dialektisk prosess. Beauvoir og Sartre var som fenomenologer svært interessert i dette begrepsparet. For ikke-filosofer kan dette oversettes til hvordan ting ser ut for deg (for-seg) og hvordan de faktisk ser ut for oss alle (i-seg). Altså et forhold mellom det subjektive og det objektive.

Beauvoir skiller derfor mellom hvordan de gamle, som oftest pensjonister, ser på seg sjøl og hvordan andre mennesker eller samfunnet ser på alderdommen. Hun finner raskt ut at samfunnet av ulike grunner og på ulikt vis har et negativt syn på alderdommen. Da får de eldre også ganske fort noe av det samme synet. De begynner å se på seg sjøl som ganske ubrukelige. At eldre mennesker rent biologisk svekkes, er heller ikke Beauvoir i tvil om – det er naturens gang. Men de trenger jo ikke anses som ubrukelige likevel. Skjønt, i et kapitalistisk samfunnssystem der det effektive lønnsarbeidet er alfa og omega, er dette til en viss grad logisk. At Beauvoir var anti-kapitalist er heller ingen hemmelighet.

Boka legger ganske stor vekt på lønnsarbeidet og når mennesker blir pensjonister. Noen føler dette som en befrielse fra slit og framtidig prestasjonsangst, mens andre mister sitt livsgrunnlag. De sistnevnte er gjerne den samfunnsgruppa Beauvoir sjøl tilhører: De intellektuelle eller de med hvitsnipp-arbeid. Beauvoir er seg bevisst dette skillet, men kanskje kunne hun problematisert det enda litt mer i boka. Den viktigste erkjennelsen hun trekker er vel at det kan være lurt å ha noe å gå til når du blir pensjonist. Å ikke gjøre noe, bare glo i veggen, er ingen lur løsning, det blir fort kjedelig. Aktivitet må til. Helst noe du brenner for. Og det er god forskningsmessig dokumentasjon for dette. Beauvoir henter fram en del av det. Siden denne aldersgruppen er sterkt voksende i alle samfunn på kloden, kan det være lurt å tenke over en del av de problemstillingene hun reiser.

En ting forundrer meg imidlertid. Beauvoirs renomme som feminist svekkes en del av at hun nesten utelukkende henter fram mannlige eksempler og kollegers teorier når hun skal fortelle oss hvordan det står til med de eldre. Heller ikke kvinnelige pensjonister eller eldre mennesker bruker hun mye tid på. Det er i hovedsak menns problemer med ereksjonssvikt, håravfall og andre plager hun bruker mest trykksverte på. Kvinnelige eldre spiller andrefiolin. Den eneste som får noen få sider er Lou. Andreas-Salomé. Denne prioriteringen er ikke en erkefeminist som Simone de Beauvoir verdig.

Hvis man overser sånne ting, og ikke lar seg provosere altfor mye av akkurat dette, vil jeg si at den 56 år gamle boka inneholder mye som fortsatt er relevant og vi alle kan lære av. Eller for å si det sånn bokas baksidetekst gjør: «Alderdommen er ikke en bok bare for spesialister. Den tar tak i våre stereotypier, den inviterer til refleksjon, og den tilbyr nye synspunkter for alle som er engasjert i ett av de betydeligste spørsmål i vår tid.»