JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Forfatteren av denne sakprosaboka er dansk og fikk det prestisjefylte Kronprins Fredriks Legat for å studere ved Harvard Kennedy School like utenfor Boston, på østkysten av USA. Universitetet er et såkalt eliteuniversitet og har et renomme som et undervisningssted i verdensklasse. Mange toppolitikere har vært innom her i løpet av karrieren.

Statsviter Emil Sondaj Hansen (født i 1997) har i denne boka litt av en historie å fortelle. Og han ble solid merket av oppholdet. I dag er han analytiker ved Tænketanken Europa i København. Og gir ikke akkurat uttrykk for at han lengter tilbake til the land of the free med det aller første.

Hva var det så Hansen opplevde på det studieåret han var ved Harvard? Jo, han fikk Donald Trumps politiske budskap og praksis rett i fanget nærmest fra første studiedag. Harvard er ikke bare et eliteuniversitet, men det mottar også en del utvekslingsstudenter fra andre land og verdensdeler. Ikke alle av disse er verken rike eller helt på linje med hva som til enhver tid er USAs utenrikspolitikk. Særlig gjelder dette kanskje USAs syn på og holdning til konflikten i Midtøsten – en politikk som i et globalt perspektiv også må kunne sies å være ganske ekstremt. Harvard ble allerede i forrige periode da Trump var president (2017-2021) oppfattet som politisk venstreorientert av Det hvite hus, og dette hadde på ingen måte endret seg i 2025 da Trump var klar for sin andre, og langt mer ekstreme presidentperiode. Harvard var et sted for utstrakt antisemittisme, mente Trump og hans administrasjon. Her måtte det kuttes forskningsmidler. Polariseringen i det nord-amerikanske samfunnet er som kjent steget til nye høyder under Trump, det samme er etter hvert blitt tilfelle på mange av campusene ved USAs universiteter og læresteder. Harvard er og var intet unntak.

Det er denne polariseringen, og gradvise strupingen av ytringsfriheten ved det eldste universitetet i USA, Hansen forsøker å gi oss et sannferdig bilde av gjennom denne boka. Han framstår slett ikke som spesielt venstreorientert eller radikal, mer som en slags sosialdemokrat. Men det han ser og opplever fortoner seg likevel som svært skremmende. Som studenter flest er han mest opptatt av studiene, men det blir vanskeligere og vanskeligere å konsentrere seg om disse. For hva er sant og hva er løgn? Hva er rene konspirasjonsteorier. Og hvordan skal Hansen forholde seg til mange politikeres angrep på Europa?

Hansen har en nær studiekamerat med navn Daniel, men han står Trump såpass politisk nær, at det er lite hjelp å få der. Forfatteren velger å sette søkelyset på begrepet tillit. Han skriver blant annet dette: «Hvordan sikrer man tillit til institusjonene? Det gjør man ved å forandre dem, slik at folk kan se seg selv i institusjonene og føle at de arbeider for dem. Men vi må for al del unngå de motorsagene som har skåret seg vei gjennom departementene i Washington D.C. Vi må ikke slippe taket i evnen til å søke konsensus med hverandre. Vi må ikke bli forført av en Elon Musk, som lover at han kan fikse alt. Europa består når vi samarbeider. Og ja, det kan godt være at vi er tregere i EU enn i USA. Men jeg tror vi er bedre tjent med en skalpell enn en motorsag.»

Hansen presiserer at han nok er blitt en radikalisert europeer, men at dette ikke betyr at han er antiamerikansk. Han fikk venner for livet der borte, men den politikken han nå ser utvikle seg, er han lite imponert over. Hansen var godt forberedt til sitt studieopphold i USA. Han hadde lest seg opp på historien, men møtte noe han ikke kjente igjen. Et USA som han mener må slutte å rakke ned på Europa, men heller bør lytte og lære av hvordan vi gjør det hos oss. Før det er for seint.