JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I år er det 15 år siden terroren rammet Regjeringskvartalet og Utøya der 77 mennesker ble drept. Ved ti års-markeringen i 2021 ga Ali Esbati, som den gangen var riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet i Sverige, ut ei sterk bok om denne forferdelige hendelsen som i all sin grusomhet ikke var noen naturkatastrofe, men et politisk attentat fra ytre høyre mot den norske arbeiderbevegelsen og demokratiet generelt, og Arbeiderpartiet og dets ungdomsorganisasjon AUF spesielt. Esbati, som er samfunnsøkonom og igjen er flyttet tilbake til Norge, var på Utøya for å holde et foredrag da terroren fant sted. Han fikk oppleve terroristen Anders Behring Breivik på svært nærgående hold.

«Etter rosetogene» handler om Esbatis opphold og opplevelse på Utøya, men den er så mye mer enn det. Det har blitt en personlig bok med et tydelig reportasjepreg, men har også rom for mer teoretiske og historiske refleksjoner. Rene essayistiske sekvenser. Om høyreekstremisme og om hat. Esbati tar virkelig høyreekstremismen på alvor i denne sakprosaboka. Eller skal vi kanskje heller kaller sjangeren et superlangt essay. Boka har han dedikert til sin datter Leila som den gangen var i magen på moren, Marte Michelet. Også hun hadde vært på Utøya noen dager tidligere og sto på lista over personer Breivik ønsket å ta livet av.

Mens det hele står på under skytingen på Utøya, er Esbatis beskrivelser av hans egne opplevelser nærmest som en spenningsroman å regne, men der vi kjenner gjerningsmannen. Jeg har lest noen andre skildringer fra overlevende tidligere, men det blir liksom like sterkt hver eneste gang. Og Esbati sparer oss ikke for detaljer. Sterkest er kanskje det han trodde var en flytevest som lå ute i sjøen, men så oppdaget han at det var et barn som lå der med hodet ned.

Esbati gir seg ikke med beskrivelsene av skrekken på Utøya, han forteller om de første dagene etterpå, om eposter og annen kommunikasjon med sine kjære, og til slutt også om rettssaken året etterpå. Og ikke minst dveler han ved en del av reaksjonene han får i ettertid. Hvor sensitiv han var – og kanskje fortsatt er – for spesielle bilder og lyder, opplevelsene på Utøya blir med ham i det meste han gjør. Antageligvis resten av livet. Han deler også frykten for at barnet han snart skal bli far til har tatt skade av morens stress. Dette er en tekst om både liv og død.

Som lesere blir vi som ikke kjente Esbati personlig langt bedre kjent med ham gjennom denne boka. Han er åpen om sin barndom og oppvekst i Sverige. Han kom til vårt naboland som liten gutt fra Iran, og lærte tidlig at det fins klasseskiller i verden – også i vårt fredelig Skandinavia. Da han gikk litt tom i Sverige, søkte han seg til Norge og fikk jobb som debattredaktør i Klassekampen og etter et år ble han leder i Manifest Tankesmie. Alt dette handler boka også om. Til og med skilsmissen i 2015 er med.

Men Esbati framstiller seg aldri som et offer. Han har en klar formening om hvordan dette kunne være mulig, til tross for så utrolig det faktisk var. Og at han ønsker å bekjempe det hatet han fikk føle på både kropp og sjel, framstår som hans kanskje sterkeste motivasjon for at denne boka i det hele tatt har blitt til. For den var påtenkt i lang tid før den endelig ble til virkelighet for fem år siden. Han trengte et dytt fra venner og kjente.

Ali Esbati har skrevet ei bok som vi kan lære mye av. Han har valgt aldri å tie, aldri å glemme. Det er vi alle glade for. Hans budskap om at vi aldri må slutte å bekjempe høyreekstremistisk vold og hat, verken i ord eller handling, tåler å bli gjentatt igjen og igjen.