JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

At Jon Fosse helt siden barne- og ungdomstida har vært en folkesky og innadvendt type som er lite glad i medieoppmerksomhet eller nærgående spørsmål fra journalister og andre, er ganske velkjent. Antagelig er det derfor det heller ikke foreligger noen fullverdig biografi om ham – han har tross alt vært forfatter i over 40 år nå, og det har aldri manglet på nysgjerrighet blant tilhengerskaren. Men det fins altså et lite unntak. Cecilie Seiness var i 2009 journalist i den nynorske ukeavisa Dag og Tid. Og på et merkelig vis, som hun ikke redegjør for i boka, klarte hun for 17 år siden, lenge før han fikk nobelprisen og det året han fylte 50, å komme tett innpå ham. Ja, så tett at det ble en slags biografisk bok ut av det. Helt fullstendig er biografien ikke. Nær familie, det være seg tidligere koner, fire barn og foreldre er ikke mer enn så vidt nevnt i denne boka, men Seiness har likevel fått Fosse overraskende mye i tale. Først og fremst snakker han om sitt forfatter- og kunstnerskap. For som Fosse også har sagt i de få intervjuene han har gitt: Det er kunstneren Jon Fosse det eventuelt er interessant å snakke om, det private vil han ha for seg sjøl. Han har et privatliv, sjøl om han nok til tider jobber mye, men det vil han ha for seg sjøl. Punktum. Det er det mange norske journalister og festivalarrangører som ikke har likt, men likevel har måttet respektert.

«Poet på Guds jord» er ei bok i seks deler. Vi starter i Strandebarm i Hardanger der han kommer fra og slutter med barnebøkene og Gud. Sistnevnte har han gjennom et langt liv ikke hatt særlig tro på, men det har i de seinere årene – ei tid denne boka ikke dekker – endret seg. I dag er han en troende katolikk. Men det er en helt annen historie som denne boka ikke har noen forutsetning for å tematisere.

Jon Fosse la gitaren og rockemusikken fra seg allerede i tenårene, ble etter hvert boklesende og skrivende. Han var ikke en spesielt skoleflink gutt, men klarte seg bra etter hvert. Og vi som møtte ham på universitetet oppdaget fort at han hadde en ganske intellektuell legning. Dette var han også ferdig med i 2009, påstår han i boka. Da hadde diktningen tatt helt overhånd. Og den har ingenting med intellektualitet å gjøre, om vi skal tro Fosse. Nå tenker han ikke så mye, verken på litteraturteori eller filosofi som han har utdannelse i. Nå dreier det seg mest om å lytte. Til livets mysterium, til det han ikke helt forstår, det som ikke kan sies med ord, men som han likevel forsøker å si noe om ved hjelp av ord. Han kaller dette paradokset for diktning. Tilbake til det teoretiske, til forklaringene, skal han etter eget utsagn aldri.

Denne boka oppholder seg mye ved Fosse som dramatiker. Det ble han nærmest ved en tilfeldighet. En gang hatet han teatret. Kanskje fordi han der traff folk han måtte prate med om ganske overflatiske ting han verken hadde tid eller lyst til. Men via gode venner, eller folk som ble en slags venner, ble han lokket inn på teaterscenene. Først i Norge og de to mest opplagte som nynorskteatret Det Norske Teatret og Den Nationale Scene i Bergen, deretter over hele verden. Men litterære kompromisser hadde han lagt bak seg. I starten av romanskrivingen kuttet han ut noen av gjentakelsene som skulle bli hans seinere varemerker fordi forlaget og konsulentene ville det sånn. Som dramatiker var han kompromissløs fra første skuespill. Enten fikk regissørene leve med hans særegne poetiske og repeterende stil, eller de fikk la være. For på ett område har Jon Fosse aldri manglet sjøltillit: Han veit at han er god til å skrive. Og han påstår i tillegg at han veit hva som er stor litteratur og hva som ikke er det. Dette paradokset er også forbløffende. Men er du så heldig å få møte ham i levende live, skjønner du fort at sånn er det faktisk.

Dette har blitt ei interessant bok om du er nysgjerrig på denne svært så gåtefulle forfatteren som noen elsker, andre hater og syns er kjedelig å lese. For det skjer jo så lite i fortellingene hans. I hvert fall på det ytre plan. Han er et godt stykke unna Jo Nesbø, for å si det sånn. Og akkurat det klarer virkelig Seiness å få fram i denne boka. Men det mest imponerende er kanskje at hun til de grader klarer å få Fosse i tale. Gjennom ganske lange sitater forklarer han mer eller mindre hele sin poetikk, og hva han liker og alt det han ikke liker. Mange vil si at det siste er det klart mest av. Jon Fosse er en kulturkritisk kar, han flørter svært lite med tidsånden. Istedenfor trekker han seg tilbake til sitt eget lønnkammer når moderniteten blir for påtrengende. Og musikken, som det hele startet med og som han sjøl sammenligninger med skrivinga, har han nesten slutta å høre på. Heller stillhet enn musikk.

Jeg tror at hemmeligheten ved å få Jon Fosse i tale og til å si noe meningsfullt om sin egen skriving og delvis eget liv, er å skape en form for tillit. Som samtalepartner må du få han til å forstå at du er genuint interessert i hva han holder på med. Dette har Seiness klart til gagns. Og det har blitt ei bok som veksler mellom gode samtaler, grundig research fra forfatteren og meningsfulle analyser og refleksjoner over hvem denne raringen fra Strandebarm egentlig er. Vi som er opptatt av Jon Fosse kan bare takke og bukke.