JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jens M. Johansson (født 1971) startet sin skrivende karriere som journalist blant annet i Klassekampen og Dagens Næringsliv. Han debuterte skjønnlitterært i 2002 med novellesamlingen «Bisettelsen har funnet sted». Siden har det stort sett blitt romaner, og årets «Bare la dem komme» er hans syvende i denne sjangeren. Han skriver imidlertid fortsatt portrettintervjuer i Dagens Næringslivs lørdagsutgave, om lag en gang i måneden. Og stort sett er det kulturpersonligheter han portretterer, med noen sjeldne unntak. Portrett er en sjanger han behersker, så vel skjønnlitterære som journalistiske.  

Hva handler så hans siste roman om? Det enkle svaret er en mor og hennes sønn. Men så enkelt er det sjølsagt ikke. Verken at det bare er forholdet dem imellom, eller at dette forholdet er spesielt enkelt. Mor-sønn er sjelden det.

Romanen fortelles av en allvitende tredjepersons-forteller. Vi møter Tom på vei langs noen gamle togspor i skogen på vei til et hus ved en innsjø. I dette huset bor Toms mor som han ikke har sett på to år. Moren som kan være rundt 70 år er blitt syk, og Tom har åpenbart et behov for å ta seg av henne. Moren, som bærer navnet Camilla, er ikke fullt så begeistret for å få besøk av sin sønn. På et tidlig stadium i denne fortellingen går det fram at Camilla er ei sjølstendig dame. Få om noen har tatt vare på henne tidligere, ingen skal gjøre det nå heller sjøl om hun er klar over at livet hennes går mot slutten. Dialogen mellom de to bærer preg av både mistillit og en del misforståelser. Og kanskje en dose kjærlighet, men det sitter lengre inne.

Men romanen bæres ikke alene av samtalene mellom mor og sønn. De er viktige nok, men et sterkere inntrykk på leseren gjør de minnene som samtalene, gjerne med en Manhattan-drink i glasset, framkaller. Det viser seg raskt at Toms far ikke ble værende så lenge i familien, og at mor Camilla fant seg en mengde menn etter ham. Tom ble tidlig et skilsmissebarn med en del stefedre som neppe ga han verken den omsorgen eller det farsbilde de fleste psykologer mener at guttebarn trenger. Skjønt, dette gjør forfatteren aldri noe stort nummer av. At moren ikke bare er ganske glad i menn, men også i alkohol får derimot en noe større plass. Alkoholen blir etter hvert langt viktigere enn hennes egen sønn. Ja, da – vi har lest det før.

Etter som romanen beveger seg ganske sakte framover hva handling angår, begynner også Toms egne minner å tre fram. Tidlig får vi vite at han har vært i fengsel, men ikke grunnen. Til moren forteller han at han har vært til sjøs. Et langt stykke ut i boka får vi fortellingen om hvilken kriminell handling Tom begikk. Det er en herlig liten historie, nesten en liten novelle i romanen, som ikke skal røpes her. For denne boka fortjener å bli lest av flere enn meg, da er det dårlig gjort å fortelle alt.

Og sånn fortsetter historien med ganske korte kapitler der to liv rulles opp. Og ikke minst det livet de har delt. Det har vært skjær i sjøen for dem begge.

Jeg opplever at det er et realistisk, og for sikkert mange et gjenkjennbart, portrett av en mor, sett med sønnens perspektiv, som her skildres. Det dynges ikke på med katastrofer og høye rop om omsorgssvikt, men det skinner tydelig nok gjennom at her har vi med to liv som på langt nær har gått på snorrette skinner. Uten at noen av de to hovedpersonene fordømmes av den grunn. Det er noe av styrken ved romanen også: fraværet av moralistiske anfektelser. Her møter vi stort sett bare levd liv, ikke anklager om hvem som gjorde gale ting.

Skulle jeg innvende noe måtte det være at Toms liv blir stående vel mye i skyggen av morens. For eksempel blir jeg som leser nysgjerrig på hva årene i fengsel gjorde med Tom. Hva tenkte han da? Og hvorfor var dette ikke viktig nok til å fortelle moren om? Han fortalte jo til Bernhardsen, en nabo, om sine to år på Hall. I boka kan vi lese: «Jeg har ikke fortalt moren min at jeg satt der, avbrøt Tom. Han kastet et blikk mot soveromsdøren, før han kikket ut av vinduet. Jeg har sagt jeg var til sjøs. I over to år? Rettssaken og alt. Hvorfor det? Hun måtte ikke få vite det. Tom stirret hardt på Bernhardsen. Hun må ikke få vite det.»

Greit nok, en forfatter er sjølsagt herre over sitt eget univers. Men leserne, i hvert fall jeg, skulle gjerne fått vite enda litt mer enn jeg faktisk får.