JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Her til lands har vi ingen stor moderne tradisjon for å skrive om krigen i skjønnlitterær form. Skjønt, noen av våre mest markante sekstitallsforfattere som for eksempel Kåre Holt, Sigurd Evensmo og Sigbjørn Hølmebakk – for å nevne noen – brukte ofte den andre verdenskrigen som bakteppe for sine fiktive fortellinger. Den største og mest markante skjønnlitterære krigslitteraten internasjonalt er kanskje Ernest Hemingway, amerikaneren som har skrevet godt om så vel den første verdenskrig (På norsk: Farvel til våpnene) som den spanske borgerkrigen (På norsk: Klokkene ringer for deg).

Å sammenligne Stein Arne Nistad med Hemingway er kanskje dårlig gjort. Og språklig har de ikke mange – om noen – likheter. Men Nistad trekker også veksler på krigen og bruker de eneste krigshandlingene vi opplevde i Norge under andre verdenskrig – slaget om Narvik – som bakteppe og kulisse for sin andre roman «Den tapte våren». Også hans første roman, som jeg ikke har lest – «Seks dager i april» - bygger så vidt jeg skjønner på samme krig samme sted.

«Den tapte våren» har fire deler hvor alle innledes med et sitat av Bob Dylan. Hva som ellers er dylansk ved denne teksten, klarer jeg ikke helt å få tak i. Kan det være forakten for krig? For på sett og vis er det en pasifistisk roman Nistad her har skrevet. Av typen aldri mer krig.

Fortellingen handler om tre personer: Sykepleierstudenten Elisa, som er nærmest å være hovedperson, treskjæreren og elitesoldaten Heinrich og bondekona og syvbarnsmoren Elisabeth. De to førstnevnte møtes i en kritisk situasjon for dem begge og betegner bokas dramatiske høydepunkt.

Boka lanserer seg sjøl som spenningsroman (i baksideteksten). Det er å ta noe hardt i. Riktignok følger vi under flere sider Elises kamp for å redde seg sjøl og lille Maria fra død og fordervelse, det er for så vidt spennende nok – men noen thriller er dette ikke. Sjølsagt er krig, bomber og granater spenningsskapende nok, men tempo i selve språket er ikke høyt nok.

Og det gjør ikke all verden. For mesteparten av teksten er skrevet i et ganske langsomt tempo, der refleksjon og ikke minst lange lyriske passasjer får stort spillerom. Dette er nok en av de mest poetiske tekstene jeg har lest med så sterke krigshandlinger i umiddelbar nærhet.

Tidsmessig beveger vi oss fra 9.-13. april 1940 til 10. juni samme år. Da har Narvik bitt beleiret av tyskerne, frigjort av våre allierte og tatt over av tyskerne igjen. I et regn av konvensjonell krigførings aller fleste våpen. Hver del i boka innledes med en historisk redegjørelse av sakprosakarakter før vi bringes over i en nærmest ren naturlyrikk fra fjellet, havet, vinden og ilden. Dette er tidvist vakkert, og det er et dristig grep i en bok med så mye død, vold og elendighet. Hvor heldig det er for helheten kan nok diskuteres, det tok meg litt tid og vende meg til denne kontrasten.

Nistad er ingen narvikmann, men du verden hvor godt han kjenner sitt geografiske landskap. Her er det presise landskapsbilder som antagelig vil glede den mest ihuga narviking og lokalpatriot (jeg kjenner noen sånne). Samtidig er det både nøkternt og hverdagslig.

Summa summarum ble «Den tapte våren» en god leseropplevelse. Men ikke forvent en thriller med høy spenningsfaktor – da blir du skuffet.

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Her til lands har vi ingen stor moderne tradisjon for å skrive om krigen i skjønnlitterær form. Skjønt, noen av våre mest markante sekstitallsforfattere som for eksempel Kåre Holt, Sigurd Evensmo og Sigbjørn Hølmebakk – for å nevne noen – brukte ofte den andre verdenskrigen som bakteppe for sine fiktive fortellinger. Den største og mest markante skjønnlitterære krigslitteraten internasjonalt er kanskje Ernest Hemingway, amerikaneren som har skrevet godt om så vel den første verdenskrig (På norsk: Farvel til våpnene) som den spanske borgerkrigen (På norsk: Klokkene ringer for deg).

Å sammenligne Stein Arne Nistad med Hemingway er kanskje dårlig gjort. Og språklig har de ikke mange – om noen – likheter. Men Nistad trekker også veksler på krigen og bruker de eneste krigshandlingene vi opplevde i Norge under andre verdenskrig – slaget om Narvik – som bakteppe og kulisse for sin andre roman «Den tapte våren». Også hans første roman, som jeg ikke har lest – «Seks dager i april» - bygger så vidt jeg skjønner på samme krig samme sted.

«Den tapte våren» har fire deler hvor alle innledes med et sitat av Bob Dylan. Hva som ellers er dylansk ved denne teksten, klarer jeg ikke helt å få tak i. Kan det være forakten for krig? For på sett og vis er det en pasifistisk roman Nistad her har skrevet. Av typen aldri mer krig.

Fortellingen handler om tre personer: Sykepleierstudenten Elisa, som er nærmest å være hovedperson, treskjæreren og elitesoldaten Heinrich og bondekona og syvbarnsmoren Elisabeth. De to førstnevnte møtes i en kritisk situasjon for dem begge og betegner bokas dramatiske høydepunkt.

Boka lanserer seg sjøl som spenningsroman (i baksideteksten). Det er å ta noe hardt i. Riktignok følger vi under flere sider Elises kamp for å redde seg sjøl og lille Maria fra død og fordervelse, det er for så vidt spennende nok – men noen thriller er dette ikke. Sjølsagt er krig, bomber og granater spenningsskapende nok, men tempo i selve språket er ikke høyt nok.

Og det gjør ikke all verden. For mesteparten av teksten er skrevet i et ganske langsomt tempo, der refleksjon og ikke minst lange lyriske passasjer får stort spillerom. Dette er nok en av de mest poetiske tekstene jeg har lest med så sterke krigshandlinger i umiddelbar nærhet.

Tidsmessig beveger vi oss fra 9.-13. april 1940 til 10. juni samme år. Da har Narvik bitt beleiret av tyskerne, frigjort av våre allierte og tatt over av tyskerne igjen. I et regn av konvensjonell krigførings aller fleste våpen. Hver del i boka innledes med en historisk redegjørelse av sakprosakarakter før vi bringes over i en nærmest ren naturlyrikk fra fjellet, havet, vinden og ilden. Dette er tidvist vakkert, og det er et dristig grep i en bok med så mye død, vold og elendighet. Hvor heldig det er for helheten kan nok diskuteres, det tok meg litt tid og vende meg til denne kontrasten.

Nistad er ingen narvikmann, men du verden hvor godt han kjenner sitt geografiske landskap. Her er det presise landskapsbilder som antagelig vil glede den mest ihuga narviking og lokalpatriot (jeg kjenner noen sånne). Samtidig er det både nøkternt og hverdagslig.

Summa summarum ble «Den tapte våren» en god leseropplevelse. Men ikke forvent en thriller med høy spenningsfaktor – da blir du skuffet.