JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Mangeårig politisk kommentator Kjetil B. Alstadheim har fulgt statsminister Jonas Gahr Støre i kanskje den vanskeligste perioden av hans politiske liv. Ikke lenge etter at han gikk på som statsminister høsten 2021, kom alvoret til Europa da Russland invaderte nabolandet Ukraina 24. februar 2022. Da ble mye av norsk og internasjonal politikk snudd på hodet. En krig setter dagsorden for det aller meste.

På oppdrag fra forlaget har Alstadheim fulgt Støre tett helt til høsten 2023. Ikke bare har han vært med statsministeren på utallige reiser, men også gjort korte og lengre intervjuer med ham – nær sagt mellom slagene. Til og med en tur til Ukraina fikk forfatteren være med på.

Og det er mye å lære om norsk samtidspolitikk her. Ikke minst hvordan en operativ statsminister tenker, reflekterer og argumenterer mens det hele står på. Her er lite plass til etterpåklokskap, her må det fattes beslutninger raskt og der og da. Sånn jeg innbiller meg at den daglige politikken er på dette nivået. Skjønt her synger altså en fullskalakrig med som et bakteppe for det hele.

I de to årene som denne reisen med Jonas tar, skjer det sjølsagt også noe annet enn krigen, men den er omdreiningspunktet for det meste. Andre hendelser, store som små, blir skjøvet lenger ned i bunken. Skjønt, av og til må også statsminister Støre ta en pust i bakken og trekke seg tilbake på hytta. I hvert fall for korte perioder. Dette er som alle skjønner en 24/7-jobb.

Det kanskje mest påfallende ved denne boka er hvor lite temperatur den inneholder. Den er virkelig holdt i en kontrollert kommentators tone, en kommentator som ser ut til å mene at her skal maksimal nøytralitet tilstrebes. Boka er derfor stort sett bygd opp av sitater fra hovedpersonen sjøl. Enten er de gjort i separate intervjuer skreddersydd denne boka, eller de er sakset fra tidligere intervjuer som enten Alstadheim har gjort sjøl eller andre kolleger har gjort. Også uttalelser fra pressekonferanser og pressebriefinger benyttes i stor grad.

Svakheten med en sånn metode er at Støres ord og handlinger i stor grad for stå uimotsagt. Han mangler rett og slett motstemmer. Alstadheim bringer riktig nok av og til andre synspunkter til torgs, og konfronterer statsministeren med dem, men de argumenteres som oftest bort av Støre med hans sedvanlige form for stort sett alltid sjøl å ha rett. Hvis noen skulle mene at Støre av og til kan virke litt arrogant, så får de bekreftet den slags synspunkter her. Denne boka viser, enten frivillig eller ufrivillig, at Støre er en mann som svært sjelden tar feil – i hvert fall er det sånn han framstår i egne øyne. Alstadheim gjør heller ingenting for å rive ned dette sjølbilde.

Boka er tykk nok som den er, men det er vel verdt å minne om at det skjedde en god del uheldige statsrådsskifter i denne perioden. I tillegg har vel heller ikke diskusjonen om Arbeiderpartiets leder egentlig bør fortsette å være det, forstummet. Eller uroen i partiet med Trond Giske som en slags urokråke og rundingsbøye. Alstadheim er så vidt innom disse sakene også, men heller ikke de blir i særlig grad problematisert. Til hans forsvar kan det sjølsagt sies at dette var heller ikke det oppdraget han fikk fra forlaget. Dessuten har boka blitt skrevet på rekordtid mens forfatteren var i full journalistjobb. Sånt setter sjølsagt sin begrensninger, og vil være formildende omstendigheter.

Dermed har det blitt en noe tam bok, en slags superlang politisk reportasje som holder seg på trygg avstand fra den underliggende skogen av landminer som både Arbeiderpartiet, arbeiderbevegelsen og Jonas Gahr Støre for tida er omgitt av. Enten de vil erkjenne det eller ei.