JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den britiske dramatikeren Harold PInters berømte teaterstykke «Betrayal», eller bedrag på norsk, handler om utroskap i mange former. Den danner også rammen for Ketils Bjørnstads siste roman «Glemselen». Ikke bare er vi på Nationaltheatret eller i nærheten i store deler av Bjørnstads roman, også her florerer utroskapen. Hva er det med utroskap som er så fascinerende? Kan det være at de færreste av oss kan gi noen god forklaring på at den er så utbredt – all form for utroskap, ikke bare den kanskje mest vanlig og mest omtalte: utroskapen i kjærlighetsforhold. Men utroskap generelt.

Regissøren og lysdesigneren Sverre Kvaal, av de fleste bare kalt Kvaal, har nettopp mistet sin folkekjære skuespillerkone Elvira da denne romanen starter. Ett år har hun ligget på sykehus etter et slag hun fikk dagen etter premieren på det nevnte stykket av Pinter hvor Elvira spilte hovedrollen. Uten at hun fikk spesielt god kritikk av anmelderne. Vi er på Nationaltheatret der både Kvaal og Elvira jobber/jobbet.

På teatret arbeider også deres felles venn Edvin som i tillegg er teatersjef. Den ovennevnte premierekvelden dro Kvaal hjem, mens hans kone og Edvin ble værende på festen som foregikk på Continental, hotellet vis a vis teatret. Et problem gjenstår imidlertid for Kvaal: Skjedde det noe mellom Edvin og Elvira den kvelden? Gikk de til sengs sammen? Kvaal tenker og tenker, lider litt også sjalusiens kvaler, men tør ikke å snakke med Edvin om det han lurer aller mest på.

Når Elvira dør, og de to mennene sørger, blir spørsmålet igjen aktuelt for Kvaal. Også Edvin skjønner hva som plager kameraten. Og de planlegger å snakke ut om saken. De reiser en tur til København. Og sannheten kommer for en dag. Dette er den ytre rammefortellingen i Bjørnstads «Glemselen».

Og det kan høres ut som en ganske tradisjonell tekst om middelklassens relativt små problemer. Her er verken klassekamp eller streik, mord, politikk eller de store intriger. Det er ganske handlingsfattig, det meste skjer inne i hodet på jeg-forteller Kvaal. Han ruller opp den ene historien etter den andre om Elviras liv, om deres samliv og deres vennskap med Edvin. Og den overskyggende følelsen er sjalusi.

Nå veit de fleste av oss, vi som er glad i rykter fra miljøer vi ikke sjøl vanker i, at blant skuespillere og teaterfolk kan det meste skje. Ikke minst blomstrer utroskapen. Her ligger alle med alle, ikke nødvendigvis på grunn av kjærlighet, men aller mest for å få tilgang til viktige roller. Det hele er altså et maktspill. Bjørnstad gjør mye ut av sånne rykter, og er kanskje også med på å sementere at de er mer enn rykter. Men et sted og i et miljø skal jo en roman utspille seg i. For dypest sett er dette ikke bare en roman om likt og ulikt på Nationaltheatret, men også en roman om makt, løgn og kanskje en liten dose dikt. Sjalusi og sjølbedrag er noe de fleste av oss burde kjenne litt til. Hvem av oss har gått gjennom livet uten å smake på sånne ingredienser? Så det er ikke noe i veien med Bjørnstads roman, en tekst i rekken av utallige romaner fra hans hånd som tar for seg moderne problemstillinger med middelklassen og gjerne kunstnere som kulisser. Språket er stilsikkert og komposisjonen en dreven romanforfatter verdig. At han imidlertid med denne romanen når så mange nye lesere enn de som nok ganske trofast følger ham, tviler jeg nok litt på. Ikke fordi den er dårlig, ikke fordi tematikken er uaktuell – men muligens fordi den er så ekstremt Ketil bjørnstadsk.