JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvorfor sliter de nordiske sosialdemokratiske partiene med oppslutningen? Og hvem får de sin støtte fra? Dette er det flere skribenter og politisk interesserte mennesker som er opptatt av. I Norge har Aksel Braanen Sterri nylig skrevet boka «Tilbake til politikken». Denne tar nettopp opp noe av dette. Med et utgangspunkt som er kritisk, men vennligsinnet – det vi si fra en skribent som i utgangspunktet står trygt plantet på sosialdemokratisk grunn.

Journalisten Lars Olsen, med akademisk grad og nær tilknytning til de danske sosialdemokrater, har skrevet bok om ovenevnte der han først risser opp den historiske utviklingen før han vier sine kritiske bemerkninger til Helle Thorning-Schmidts ledelse av det sosialdemokratiske partiet i Danmark – og ikke minst hennes ledelse av landet som statsminister siden 2011. Oppslutningen om partiet synker som kjent som en stein, den har faktisk på meningsmålinger vært langt under 20 prosent. Et bunnivå Jonas Gahr Støre for tiden er milevis fra.

Olsen skriver: «Hvis Socialdemokraterne vil genvinde folkelig troværdighed, er den første forudsætning likeså enkel, som den er kontroversiel: At partiet genfinder den socialdemokratiske sjæl.»

Jeg er ikke helt fremmed for at dette rådet godt kan adresseres til det norske Arbeiderpartiet også – men det er en helt annet story, en story du altså kan lese mer om i nevnte bok av Braanen Sterri.

Olsen problematiserer også de nye politiske rådgivernes rolle i politikken, de såkalte spinndoktorene. De som for eksempel har sett den danske tv-serien «Borgen» vil godt skjønne hva han mener. Og kanskje også forstå hvorfor Olsen mener nettopp det han gjør. På det sterkeste advarer han de danske sosialdemokrater mot denne avhengigheten av politiske rådgivere som kun har nese for hva som selger, og hva som ikke gjør det.

Kritikere av sosialdemokratiet fra innsiden gjør som oftest dette ut fra tesen om at sosialdemokratiet har mistet sin sjel, partiet har blitt for høyreorientert. Olsen er ikke noe unntak i så måte. Likevel savner jeg nok noe mer brodd mot den liberalistiske politikk som rir de danske sosialdemokratiske lederne i enda større grad enn for eksempel de norske og svenske. Thorning-Schmidt er ingen utpreget radikaler eller barrikadestormer. Skjønt, hun styrer heller ikke den danske skuta helt aleine. Men akkurat som under den rødgrønne norske regjeringens åtte år ved makta kan ikke dette delte politiske ansvaret brukes som svar på alt. Kanskje aller minst på ideologisk forfall – som vel er en av de viktigste ankepunktene til Olsen.

Lars Olsen har skrevet ei viktig bok med relevans langt utenfor Danmarks grenser. Også i nordlig retning.