JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I den canadisk-britiske forfatteren Rachel Cusks roman «Omriss» møter vi forfatteren Faye idet hun er på vei til et skrivekurs i Aten. Det er Faye som skal holde kurset. Allerede på flyet nedover treffer hun på flysetet ved siden av seg en mann som temmelig uhemmet og usjenert begynner å fortelle en personlig historie hvor det ene tar det andre. Ikke minst er det han forteller om sine mange mislykkede ekteskap avslørende. Han durer i vei som om de var gamle kjente.

Vel framme i Aten forsetter på mange måter den samme «strategien». Faye møter mennesker som har en fortelling de vil formidle. Til slutt blir også dette hennes virkemiddel når hun skal få sine kursdeltakere til å åpne seg, til å levere tekster til bruk i kurset. Det hele blir noe så opplagt for en forfatter som at gjennom fortellingen avslører vi det meste. Om hvem vi er og hva vi vil. Ja, kanskje om hva det vil si å være et menneske – skjønnlitteraturens store credo.

Dette utnytter Cusk til det fullkommende i denne romanen som på det ytre planet handler om alle disse historiene som hovedpersonen får i fanget – og gjenforteller til oss lesere. Et enkelt grep, men her fungerer det utmerket. De små begivenheter i levde liv får plass ved siden av de langt større, det hele danner en helhet – Cusk gjør dette på en tilsynelatende enkel og likefram måte som aldri verken blir kunstig eller mangler troverdighet. Samtidig blir vi kjent med forfatter Fayes egne refleksjoner rundt det hun faktisk holder på med. Ja, hun avslører seg en del hun også. Det samme gjør kanskje i siste instans forfatteren Rachel Cusk sjøl?

Romanen er første bind i en trilogi om Faye. Og regnes som Cusks skjønnlitterære gjennombrudd. Den anbefales på det sterkeste.