JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Elida Karo debuterer med romanen «Og forresten heter jeg Leah». Debuten ga henne også en nominasjon til LOs litteraturpris for arbeiderlitteratur. Uten at jeg skal gå direkte inn i juryens vurderinger, som for lengst er avsluttet, så er nok begrepet «arbeiderlitteratur» en ganske vid kategori om denne romanen skal medregnes til å være akkurat det. Men som nevnt, det er snøen som falt i fjor. Og en noe annen diskusjon. Dessuten: romaner kan være gode sjøl om det ikke ligger midt i smørøye av sjangeren arbeiderlitteratur.

Boka har en svært frisk åpning. Leah, romanens forteller og hovedperson, starter opp med å presentere seg sjøl. En trygda blitzer møter en polsk håndverker på den brune puben Teddys i Brugata i Oslo. Han, altså håndverkeren, blir med henne hjem til Ammerud i Groruddalen. Og sånt blir det ofte barn av. Denne gangen ble det altså Leah. Deretter går det slag i slag. For Leah som altså er et produkt at et såkalt one night stand

Det er mulig å karakterisere dette som en oppvekstroman, en dannelsesroman. Noe ekteskap mellom mor og far er aldri aktuelt her, men Leah holder kontakten med begge foreldrene. Hun bor hos moren, men treffer faren en gang iblant. I all hovedsak følger vi Leah sammen med hennes mor. Et lite mor-datter-portrett er også innbakt i denne teksten.

Moren er ei kvinne for seg sjøl. Det kommer stadig nye menn under dyna hennes, flyktige bekjentskaper som i beste fall bare rekker frokost dagen etter før de forsvinner – de aller fleste for godt. Ganske tydelig, på grensa til det overtydelige, følger sjølsagt Leah i morens fotspor. Sex blir en dominerende ingrediens i denne romanen. Hvor realistisk det er med alle disse hyppige knullene skal være usagt, men Leah starter tidlig i tenårene og holde koken med svært jevne mellomrom. Om det er kleint å lese om? Nei, det syns jeg ikke, til det er mye av dette både overflatisk og ikke særlig detaljert i sine beskrivelser. Kanskje vil det provosere noen moralister, men det får stå sin prøve. Leah lever uansett ungdomslivet. Og det vanker en abort eller to også, uten at dette blir problematisert spesielt mye. Det er i det hele tatt en ganske lett og ubekymret tone gjennom hele fortellingen. Å leve et alt annet enn A4-liv i Oslo på begynnelsen av vårt århundre, er sjølsagt ikke uproblematisk, men her er det lite syting og klaging. De involverte tar de utfordringene som kommer stort sett på strak arm.

Det som imponerer mest med denne romanen er språket. Det er sjølsagt ungdommelig og friskt siden det er ungdommens, og i store deler tenåringens, miljø som skildres. Men forfatteren slår til med en del overraskende formuleringer. Som for eksempel denne ordvekslingen mellom mor og datter: «Mamma, hvordan går det med mennene dine? Det går ikke bra med mine, jeg vet ikke hvordan jeg skal vanne dem, det vokser ugress overalt.»

Leahs sexliv er som nevnt av det frimodige slaget. Men hun gir som oftest uttrykk for at hun ikke får all verden ut av denne sexen. Skjønt, det blir ikke spesielt problematisert dette heller. Det er fart over teksten, det går ofte i hundre. Det veksles mellom svært korte kapitler og noen litt lengre. Det øker tempo og gjør romanen lett å lese, lett og blad seg videre. Under lesningen lurte jeg etter hvert på hva det skulle bli av Leah når hun ble voksen. Det lurer jeg fortsatt på. Men sjøl om det er en stund siden jeg var på denne alderen, Leah er født i 1999, så er det elementer her jeg absolutt kjenner meg igjen i. Og kanskje har ikke romanen andre ambisjoner enn akkurat det. Det kan være mer enn nok det.