De små prosentene
Når VG nærmest avlyser årets oppgjør, er det lett og fristende å tenke komedie.
odd.arne.olafsen@lomedia.no
I skrivende stund er LOs representantskap samlet for å legge malen og grunnlaget for årets tarifforhandlinger. Om vi skal tro særlig dagens VG kan oppgjøret avblåses allerede. Årsak og påstand: Det hadde holdt med en 50-øring mer i timen ved fjorårets forhandlinger for å opprettholde kjøpekraften. I stedet ble det gitt «hele» to kroner! Altså snaue 3.000 kroner på årsbasis, eller snaue 250 kroner mer i måneden, eller mindre enn en tier per dag. Minus litt skatt, da.
Dette forteller minst to ting: For det første: Tarifforhandlinger i Norge, der LO-familien er involvert, foregår i svært ansvarlige former. Det er snakk om små summer innenfor forsvarlige rammer der både sysselsetting, å holde pris- og inflasjonsvekst i sikre tømmer, og sørge for at både arbeidsplasser og samfunn har best mulige vilkår. Hvis dette ikke hadde vært riktig, ville vi heller ikke sittet med den laveste ledigheten, en lav inflasjon og lave renter.
Forsiktigheten og forsvarligheten i tarifforhandlingene forteller dessuten at det står mye dårligere til i diverse styrerom der lederes lønnsutvikling skal fastsettes. Her snakker vi om lønnsøkninger i prosentsatser som banker ansvarsbegrepet langt ned i støvlene. Det har ikke vært uvanlig gjennom flere tariffoppgjør at LOs forhandlere har påpekt denne urimeligheten i det å ta ansvar og oppfordret til moderasjon også fra ledernes side. Det er liten grunn til å tro at det siste verset er sunget av denne visa.
Her i landet nyter vi godt av en solid tradisjon i å se helheten i hva som tjener både arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Så uansett hva VG og andre måtte mene og hva LOs representantskap lander på av lønnskrav om en kort stund, er jeg overbevist om at kjøpekraftforbedringen ikke er avlyst, men at samtidig kravet til skikkelighet, ryddighet og totalansvar også havner på bordet. Vi er vant til det fra LO-hold.