Tore Ryssdalsnes

De fleste husker hvor de var denne fredagen i den tredje uka av juli. Fellesferieuka over alle andre. Den uka flest nordmenn har ferie, og kanskje den fredagen i året der sommerstemning og idyll er mest til stede.

Selv var jeg hjemme i Nordfjord på sommerferie. Kona hadde fått et fiskekurs av meg i bursdagsgave og var på kurs. Selv satt jeg i bilen på vei til kunstgressbanen der jeg skulle hente de to småguttene våre på 6 og 9 år. Vi skulle hjem til bestemor og spise hennes deilige lasagne til middag.

Da brøt radioen musikken. Jeg tror det var P4 og at de som vanlig spilte noe av Queen. Det var en stor eksplosjon midt i Oslo sentrum. Mye tydet på at det var en bombe.

Resten av ettermiddagen og kvelden husker jeg lite av. Den ene nyheten verre enn den andre fulgte på rekke og rad.

Da kvelden kom satt vi lamslått. Hadde dette virkelig skjedd her hos oss? Mange titalls døde og et enormt antall skadde. Terroren hadde rammet oss. Nær halvparten av de drepte på Utøya var under 18 år. Den yngste var bare 14.

En barnemorder hadde angrepet uskyldige og forsvarsløse. 

Det ble landesorg. Rosetog. Kjærlighet. Sjokket over at en av oss hadde begått en så grufull handling var ikke til å bære.

De nærmeste månedene og langt inn i neste år var dette det vi brukte aller mest tid på. Først var det sorg, begravelser og et forsøk på å ta livene våre tilbake. Allerede i 2012 ble det rettssak mot terroristen. Da måtte pårørende og andre sørgende gjenoppleve den grufulle dagen en gang til.

Han ble selvsagt dømt til lovens strengeste straff – 21 års forvaring. Etter alle solemerker en livstidsdom. Terroristen kommer aldri igjen ut i det norske samfunnet.

Sorgprosess, rettssak og etterspill ble gjennomført med stor verdighet. Hat ble møtt med kjærlighet. Sorgen ble kollektiv, og vi lette fortsatt etter svar på hvordan en slik handling er mulig.

22. juli-kommisjonen kom med flengende kritikk av manglende samhandling mellom politiet og andre utrykningsetater. Den synkende gummibåten med politifolk på Tyrifjorden på vei mot Utøya ble et bilde som har brent seg fast hos mange av oss.

I kjølvannet av terroren etterlyste mange, spesielt AUF, en grundigere offentlig debatt og et oppgjør med det høyreekstreme tankegodset og konspirasjonsteoriene som lå bak.

10-årsmarkeringen var et skifte i så måte. Etter at årene i forveien var preget av verdighet og sorg, ble det da for første gang rom for å få ut noe av det undertrykte sinnet som var der. Flere har beskrevet at de ikke følte at det var rom for å være rasende og fortvilet – noe det ville være all mulig grunn til å forstå.

Litt av dette trykket ble lettet på ved 10-årsmarkeringen, og nå er det snart gått ytterligere fem år. Hvordan står det til nå? Hvordan går det med ofrene? Alle med de fysiske skadene. De med de usynlige skadene inni seg. Alle som mistet sine aller kjæreste.

Og hva med sårene i det norske samfunnet? Er vi bedre forberedt nå? Og hvordan er det med hverdagsberedskapen i sivilsamfunnet?

I ukene fram til 15-årsdagen 22. juli vil vi i Dagsavisen publisere ulike historier om 22. juli. Vi har møtt overlevende, etterlatte og livsvarig skadde. Noen har kommet seg videre. Andre sliter med ettervirkningene. Alle har med seg hendelsene resten av livet.

Det er hundrevis, for ikke å si tusenvis, av mennesker som ble direkte og indirekte berørt av terroristens handlinger. Historiene vi skal fortelle er et lite utvalg – det kunne vært veldig mange andre. Vi håper at de hver på sitt vis kan representere helheten og bidra til at vi ikke glemmer terroristens ofre.

Både under 10-årsmarkeringen og senere har forskere og debattanter pekt på at holdninger fra ytre høyre fremdeles er til stede i rikt monn og utgjør en trussel.

I slutten av juni presenterte forskningssenteret C-Rex nye tall om høyreekstremisme i Norge. Funnene var nedslående.

«Det har til og med blitt mer. Det er mer på nett, det er mer på gata, og det er en vedvarende trussel om høyreekstrem vold», sier forsker Anders Ravik Jupskås til VG om høyreekstreme holdninger.

I en fersk undersøkelse har 3,3 prosent av nordmenn svart at de støtter høyreekstrem vold. Det tilsvarer 150.000 nordmenn, ifølge C-Rex.

Angrepet 22. juli 2011 var nøye planlagt og umenneskelig brutalt. Det var et angrep på demokratiet generelt, og på arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet og AUF spesielt.

Kampen mot disse kreftene er ikke vunnet. Den pågår hver dag. Det skylder vi ofrene.