Kommentar: Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Det eneste sikre med koronakrisen er at framtida er usikker. Det gjelder også norsk økonomi, både for folk flest, offentlig sektor og næringslivet. Derfor er det ikke så interessant hva som loves av milliarder i dagens revidert nasjonalbudsjett. Det viktige er regjeringens løfte om «å komme tilbake til Stortinget med nye tiltak hvis det er behov for det.»

Dét konkretet løftet finner du i kommuneproposisjonen for 2021. Regjeringen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal kartlegge de økonomiske konsekvensene av virusbruddet for stat og kommune. De skal levere en rapport innen 1. april 2021. Men alt er ikke kroner og ører.

Er det noe koronakrisen har lært oss så er det hvor viktig menneskene er. Uten helsefagarbeidere, sykepleiere, renholdere, butikkansatte og en rekke andre yrkesgrupper, ville det ikke vært mulig å bekjempe viruset og redde mennesker.

Revidert nasjonalbudsjett har ingen avsnitt om hvordan denne ressursen best kan brukes i tida som kommer. Det er heller ingen bekymringer over at mange er slitne både fysisk og psykisk. Når krisen er over vil mange av dem oppleve at de står foran en stadig voksende kø av ugjorte oppgaver. Stadig flere av oss vil ha behov for omsorg og hjelp fra velferdsstaten.

Budskapet fra regjeringen er derimot krystallklart: Når krisen er over venter strammere inntektsrammer og en mer effektiv drift.

Arbeidsfolk kan heller ikke forvente at de får en takk av arbeidsgiveren når ny lønn skal forhandles. Lønnsveksten anslås til 1,5 prosent. Trøsten er at prisveksten blir beregnet til en knapp prosent. En svak krone vil derimot bidra til at mye av det folk kjøper vil bli dyrere i Norge i tida som kommer. Vi får håpe at de lave strømprisene holder seg når kulda vender tilbake.

Lav lønns- og prisvekst kan spare kommunene for 9,1 milliarder kroner i år. Men en lav lønnsvekst betyr også at folk har mindre å bruke. Det private konsumet kommer til å synke med 8,5 prosent i 2020, beregner regjeringen.

For kommunene og staten betyr lav lønnsvekst ikke bare at de sparer utgifter, de mister også skatteinntekter. Ikke bare i år, men også for årene som kommer. Lønn er ikke bare en inntekt for lønnsmottakerne, men også for handel, reiseliv, kommuner og næringsliv.

Når folk flest ikke kan bidra til at hjulene begynner å gå rundt igjen, er det desto viktigere at staten og regjeringen kjenner sitt ansvar. Opposisjonen har allerede varslet at det er behov for mer penger til både kommuner og andre områder. Flertallet har også understreket at «kommunene og fylkeskommunene skal kompenseres for virkninger av skattesvikt, inntektsbortfall og merutgifter i forbindelse med koronapandemien.» LO-leder Hans-Christian Gabrielsen og Fagforbundet er bekymret for at en stram kommuneøkonomi vil føre til kutt i tjenestene.

En slik krisehjelp er derfor helt nødvendig. Samtidig må også offentlig sektor brukes offensivt for å dra Norge opp av gjørma. Først og fremst må vi sørge for at de som har frontet koronakrisen ikke møter veggen når hverdagen kommer. Men vi må også sette i gang prosjekter som kan få det private næringslivet på beina igjen.

Barnevernet kan styrkes, skoler og ferjer kan bygges. Det er ingen åpenbar motsetning mellom den borgerlige regjeringens mål om «effektiv drift og god økonomistyring» og målet om å styrke og utvikle velferdsstaten.

Men det dreier seg om politikk.