Marie Sneve Martinussen

Rødt-leder og medlem av Finanskomiteen 

Arbeiderpartiet lefler igjen med tanken om et nytt skatteløfte før neste års Stortingsvalg. Ifølge nestleder Tonje Brenna går løftet ut på at «dersom vi skulle øke skattene eller avgiftene på ett område, må noe annet reduseres tilsvarende.»  

Mange vil huske at de også lovet det samme i forkant av valget i 2005, etter fire år med betydelige skattekutt under Bondevik II-regjeringa.  

Arven etter åtte år med Solberg-regjeringer var ytterligere 43 milliarder med skattekutt, mye av det i form av milliardkutt i formuesskatten for de aller rikeste aksjeeierne, og av store kutt i selskapsskatten. 

Fasit etter tre år med Støre-regjeringa er at man har økt skatten på store formuer og utbytter og innført nye grunnrenteskatter. Pengene har kommet godt med til økte minsteytelser, høyere barnetrygd og lavere barnehagepriser.

Men når Høyre gir inntrykk av at skattenivået nå er høyere enn da de mistet makta, og at Arbeiderpartiet i praksis lover «et fortsatt høyt skattenivå», så er ikke det sant.

Beregninger fra Finansdepartementet viser at skattenivået nå er 12 milliarder lavere enn i 2013. Mye av det påståtte «skattesjokket» under Støre har også bare vært en omfordeling fra offentlig eide kraftselskap til statskassa. 

Realiteten er at Arbeiderpartiet vil at skattenivået skal fryses på et lavere nivå enn det som gjaldt under Stoltenberg. Dermed risikerer norsk venstreside å bli et pauseinnslag mellom høyreregjeringers skattekutt. 

I tiårene framover viser Perspektivmeldinga at behovet for velferdstjenester vil øke. I lys av det, skaper Arbeiderpartiets skatteløfte i mine øyne et stort troverdighetsproblem for venstresida. For beregninger Rødt har fått fra Finansdepartementet viser tydelig at det er fullt mulig å vri noe mer av den økonomiske veksten i framtiden over mot styrking av velferden.

Vi er enige om at det er viktig at vanlige arbeidsfolk skjermes, og har selv foreslått større skattekutt enn regjeringa på lave og middels inntekter. Men hvorfor skal absolutt de største, rikeste og mektigste skjermes gjennom å også love at skatten på selskapsoverskudd skal fryses? 

I Norge har vi de siste årene kuttet selskapsskatten fra 28 til 22 prosent, noe som betyr 24 milliarder lavere skatteinntekter. I tillegg subsidieres norske banker med 6 milliarder i året. Dette har vært en gavepakke til landets rikeste, som i all hovedsak er de som eier de største selskapene, med titalls og hundretalls av millioner i overskudd, som nå betaler mindre.

SSB-forskning slår fast at fallet i skatteprosent for den rikeste 1-prosenten de siste 20 årene i «stor grad skyldes en betydelig reduksjon i bidraget fra selskapsskatt». Situasjonen i dag er at de aller rikeste betaler en lavere andel i skatt av sine inntekter enn folk flest. 

Rødt mener derfor at skatten på selskapsoverskudd burde økes gradvis opp til 28 prosent, og ser gjerne til demokratenes presidentkandidat Kamala Harris, som nå foreslår å snu skatteskuta i USA, med forslag om økte skatter på de rikeste og å øke selskapsskatten fra 21 til 28 prosent.

Det er utfordringer med økt selskapsskatt, som også Skatteutvalget pekte på. Blir forskjellen mot andre land for stor, kan noen selskaper velge å flagge ut. Men dette gjelder ikke for bedrifter som tjener pengene sine ved å produsere og selge varer og tjenester her i Norge.

Som strategi for å beholde bedrifter som i større grad kan velge å flytte ut, har Norges konkurransefortrinn aldri vært lavest mulig skatt. Vi har bygd rikdom på våre naturressurser, billig kraft og dyktige arbeidsfolk. Disse tingene betyr mer for et selskap enn hvor mange prosent skatt de. Dette argumentet får også mindre tyngde i lys av at over 100 land nylig ble enige om strengere regler for skattlegging av multinasjonale selskaper. 

Har redusert selskapsskatt likevel vært en pris verdt å betale fordi det har ført til økte investeringer, og har det ført til flere arbeidsplasser og økte lønninger?

Vel, ikke alle er enige i det, og et mindretall i Skatteutvalget mener det «ikke er overbevisende dokumentasjon» for den påstanden. Mange av de største selskapene har de siste årene pøst rekordoverskuddene sine rett i lommene til aksjonærene, i form av store aksjeutbytter og tilbakekjøpsprogrammer for egne aksjer.  

Øke selskapsskatt vil være en treffsikker måte å sørge for at noen av landets aller rikeste bidrar mer. Hvis man er bekymret for små selskaper, kunne man vurdert å gjøre som i Storbritannia, som nylig innførte en lavere sats for selskaper med små overskudd.

Norge må støtte opp om det internasjonale samarbeidet for å gjøre skattesystemet mer rettferdig. Da mener jeg det blir feil at en norsk sosialdemokratisk regjering skal proklamere at «Norge skal i hvert fall ikke øke selskapsskatten». Det bidrar bare til motarbeide hele det internasjonale samarbeidet. 

Rødt jobber for et mer rettferdig skattesystem, der folk med vanlige og lave inntekter skal betale mindre i skatt, og der de som har mer enn nok må bidra mer til fellesskapet. Det er på tide å sende mer av regninga til de store selskapene med enorme overskudd.