Ørjan Takle, bussjåfør og nestleder i Vestnorsk Transportarbeiderforening 

Og arbeidsmiljøloven har ikke sterke nok hjemler til at Arbeidstilsynet kan føre tilsynet med den delen av arbeidslivet.

Jeg jobber i bussbransjen. I Norge er det fylkeskommunene som har ansvaret for kollektivtrafikken. Det ansvaret forvaltes ved at ruteproduksjonen deles inn i geografiske ruteområder. Og produksjonen i ruteområdene blir lagt ut på anbud i tråd med bestemmelsene i Lov om offentlige anskaffelser. Busselskapene konkurrerer om å få drive produksjonen billigst mulig. Konkurransen handler i all hovedsak om pris. Ikke i hvilken grad man kan drifte kollektivtilbudet intelligent. Ikke om i hvilken grad man får mest passasjerkilometer ut av rammebetingelsene. Ikke om sikkerhet, kundeklager eller arbeidsmiljø. Men pris.

Ingenting er overlatt til tilfeldigheter. Alt er detaljert planlagt og bestemt uten medvirkning fra de som skal utføre arbeidet. Garasjene eies av fylkeskommunene og prisen er lik for alle konkurrentene. Bussene er detaljert beskrevet og koster omtrent det samme. Rutene er detaljert bestemt og antall kilometer er likt for alle. Sjåførene blir ikke hørt om noe av dette.

Bussjåførene får ikke velge arbeidsgiver. Det gjør fylkeskommunene for oss hvert åttende niende eller tiende år. Vi har ingen innflytelse på ruteoppsettet, rutetider eller rutetraseer. Ingen innflytelse på valg av vårt viktigste arbeidsredskap, som er bussen. Ingen innflytelse på utforming av stoppesteder eller terminaler. Ingen innflytelse på transportvedtekter. For arbeidstakerne har ingen formelle møtepunkter med fylkeskommunene, som planlegger alt dette i detalj.

Fylkeskommunene som oppkjøper har ingen forpliktelser etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. De har ingen informasjonsplikt. Ingen drøftingsplikt. Ingen forhandlingsplikt. De har ingen forpliktelser overfor sjåførenes arbeidsmiljø over hode. Når vi fører lønnsforhandlinger med NHO Transport og Spekter, som er busselskapenes arbeidsgiverorganisasjoner, da er det som å rette baker for smed i enkelte spørsmål.

Vi er som en av få bransjer blant annet belemret med svært mange delte arbeidsdager. Vi kan risikere arbeidsdager på inntil tolv timer. Og likevel sitte igjen med lønn for bare fem timer. Det er naturlig nok et av hovedtemaene ved alle lønnsforhandlinger. Men det er faktisk ikke så mye våre arbeidsgivere kan gjøre med det. Fylkeskommunene vil at vi hovedsakelig skal kjøre når folk reiser til og fra arbeid og skole. Så parkerer vi de fleste bussene på døgnets øvrige timer og tar ubetalte pauser. Arbeidsgiver kan ikke gi oss meningsfullt arbeid i deltskiftpausene. Og fylkeskommunene som er ansvarlig for en slik arbeidshverdag er ikke deltakere i tarifforhandlingene.

Vi bussjåførene, vi trodde arbeidslivet i det enogtyvende århundre hadde lovregulert medbestemmelsesrett. Lovregulert innflytelse på eget arbeidsmiljø. Men vi har ikke det. Derfor har vi varslet Arbeidstilsynet om det vi mener er brudd på kapitlene 2, 4, 6, 8 og 9 i arbeidsmiljøloven. Og Arbeidstilsynet var i sak enig med oss i mye av det vi varslet. De beklaget imidlertid at de ikke hadde sterk nok hjemmel i loven til å gjøre noe med det.

Vi mener det meste av det man oppfatter som galt i bemanningsbransjen, også er galt i det anbudsutsatte arbeidslivet. Alvoret i dette varierer nok fra bransje til bransje. Og det er mulig vi i bussen er verst stillet. Men noe er galt i alt anbudsutsatt arbeidsliv. Oppdragsgiver må forpliktes til samhandling med arbeidstakerne. Jo mer detaljert de ønsker å være i sin bestilling, jo større ansvar for samhandling. For informasjon, drøfting og forhandling. 

I dagens anbudsutsatte arbeidsliv reduseres arbeidstakerrettighetene fortløpende. Og det er det offentlige Norge som leder an i denne utviklingen. Det strider mot intensjonene i lov- og avtaleverk. Mot folkets rettsfølelse. Det strider mot den politiske viljen som gjennom årtier vedtok dagens Arbeidsmiljølov. Og mot den anstendighet vi i festtaler ønsker å smykke oss med.

Vi må skrive arbeidsmiljøloven om igjen. Den må regulere det til enhver tid aktuelle arbeidslivet. Ikke gårsdagens arbeidsliv.