Wegard Harsvik

Få peker på det ganske åpenbare – dagens høyreopposisjon er særlig uegnet til å løse kriser av den type Norge står oppe i nå.

Ingen kriser er helt like. Det er noen utfordringer som delvis kan møtes med å skape økt etterspørsel, mer bruk av penger fra felleskassa for å skape aktivitet og sysselsetting. Det er krevende for land som må lånefinansiere slike satsinger, men mindre utfordrende for Norge som kan tære på oljefondet.

Vi kjenner det fra finanskrisen og fra koronatiden – hjulene måtte holdes i gang. Nå er imidlertid problemene både annerledes og mer sammensatte.

Erna Solbergs høyrekoalisjon var godt satt opp til å bruke mer penger. Ulike ønskemål fra partiene som stod bak åtte statsbudsjett ble ofte løst ved å legge sammen prioriteringene. I dagens situasjon er en slik metode spektakulært uegnet. Det er som middelalderens tro på blodtapping som universalmiddel mot sykdom – det gjør bare vondt verre.

Det er ikke mangel på aktivitet i økonomien som gir oss problemer nå – tvert i mot. Sysselsettingen øker, flere enn noen gang har en jobb å gå til i Norge. Prisene stiger imidlertid, drevet av nettopp etterspørsel, forhold knyttet til Russlands krig mot Ukraina og den påfølgende energikrisen. Da stiger rentene, noe som virkelig rammer vanlige folks økonomi midtskips, mens de med penger i banken kan se formuene vokse.

Det er en ulikhetsmaskin, og for en regjering som skal få ned forskjellene og sikre økonomien til vanlige folk, blir derfor en av de viktigste oppgaver å holde igjen på pengebruken. Det må prioriteres og man må kritisk vurdere bruken av fellesskapets midler. Krevende, kjedelig, men nødvendig.

På noen målinger har høyrepartiene KrF/H/V/Frp til sammen flertall. I tiden med høyreregjering i posisjon førte flertall for opposisjonen gjerne til at den – som er på sin plass – ble gransket med aktuarisk nidkjærhet. Men nå er det visst ikke av interesse at høyrepartiene i opposisjon spriker i alle retninger.

I revidert nasjonalbudsjett har det som skal være alternativet til dagens regjering gjerne helt motsatte tilnærminger. Frp finansierer for eksempel sine massive påplussinger til en utvidet strømstøtte med å kutte i det Sylvi Listhaug kaller «sløsefest for klima og bistand». KrF og Venstre vil ha kraftige satsinger på nettopp disse feltene – Venstre vil forøvrig kutte i strømstøtten til vanlige folk, KrF vil øke den kraftig. Konturene av den felles høyrepolitikken kan likevel skimtes, i blant annet felles milliardnedskjæringer til kommunene.

De partiene som sammen hadde ansvaret i åtte år, blir nå sjelden stilt til veggs. «Godt jobbet av Fremskrittspartiet å komme slik på offensiven», er gjennomgangsmelodien fra analytikerne, når Frp – av alle – rasler med mistillitsforslag. Partiet som mer enn noen andre har ansvaret for dagens strømsituasjon, etter å ha hatt det faktiske ansvaret for energipolitikken fra 2013 til 2020. «Tord Lien vil ha dyrere strøm» var i 2013 overskriften på et intervju i Teknisk Ukeblad.

Partileder Listhaug var selv olje- og energiminister fram til Frp gikk ut av regjeringen. Høyres Jan Tore Sanner mente så sent som september 2021 at det var positivt at dyre CO2-kvoter i EU dro opp prisen på norsk strøm, «det bidrar til å øke verdien på norsk kraftproduksjon». Da hadde han allerede i mars samme år slått fast at det ikke var grunn til tiltak mot høye strømpriser for vanlige folk.

Det er krevende å stå i sammensatte kriser, men vi vet at de ikke løses med høyrepolitikk.

(Teksten ble først publisert i Klassekampen, 19. juli 2022.)