Trygve Svensson

Leder i tankesmien Agenda

Om ett år i dag (eller, for å være helt nøyaktig, om 364 dager) har vi valgt nytt storting i Norge. Det er ikke småtterier, det handler om å styre gjennom siste del av 20-årene, fram til 2030.

Ofte har man en følelse av hvor valgvinden blåser. I forkant av 2021-valget var det svært tydelig at mange ville ha en ny samfunnsretning, og det endte med 100 mandater på Stortinget for en ny kurs, betydelig til venstre, ja, faktisk den største mandatforskyvningen i hele etterkrigstiden.

I 2025 er bildet mer usikkert, og med ett år igjen før valget er det vanskelig å spå. For det første fordi ett år er en evighet i politikken.

Ingen visste om krigen i Ukraina da de gikk til valgurnene i september 2021. Og det var mange norske journalister som syntes det var rart at Jonas Gahr Støre i sin første oppsummerende pressekonferanse før jul 2021 brukte såpass mye tid på å snakke om farene for en krig på vårt eget kontinent.

Vi har med andre ord ingen garanti for at ikke en krig eller pandemi treffer oss i løpet av de neste fire årene. Eller kanskje mer sannsynlig; at vi blir truffet av noe dramatisk som ikke er så høyt på radaren, siden det ganske enkelt ikke har skjedd nylig.

Den andre grunnen til at det er vanskelig å spå valgresultatet handler om at det er ganske jevnt mellom blokkene. Snittet av meningsmålingene i august 2024 er langt tettere mellom rød og blå side enn det var på tilsvarende tidspunkt før 2021-valget.

I august 2020 var det altså langt tydeligere at Norge gikk mot et skifte hvor Erna Solberg mistet makten, enn det er i dag. De 100 mandatene for en ny retning var allerede på plass et år før valget.

Nå står det 88 mandater i favør de borgerlige mot 81 på rød-grønn side. I august 2020 var det tilsvarende tallet 101 versus 68 for et skifte. Hvis jeg var strateg for Høyre ville jeg ikke sovet godt om natten med disse tallene.

Men mye kan som sagt skje, og flere ting kan ha betydning for hvem som styrer Norge fram mot 2030.

Hva skjer for eksempel med styrkeforholdet mellom partiene? Det påvirker samfunnsretning, men i valgkamp-perspektiv påvirker det også hvordan politikk diskuteres.

På rødgrønn side vil styrkeforholdet påvirkes av om Rødt og MDG kommer over eller under sperregrensen på fire prosent. Hvis de ender et sted på tretallet, er det mange rødgrønne stemmer som går til spille.

På borgerlig side kan et KrF, som nå er i dyp identitetskrise, bli sperregrensen mot makt, ved å nok en gang falle under, ja du forstår: sperregrensen.

Men minst like viktig er dynamikken, som vi må 20 år tilbake i norsk politikk for å finne maken til: Et Frp og Høyre som er tilnærmet jevnstore. Det vil gi et helt annet borgerlig alternativ enn ett hvor Høyre tydelig har kontroll på Frp.

I forrige uke viste Nettavisens måling en overraskende stor økning for Frp. De var største parti.

Ifølge InFact følger den en tydelig trend for 2024, der Høyre mister velgere, mens Frp og Arbeiderpartiet vokser.

Nestleder i Høyre, Henrik Asheim, tok en slags komiske-Ali ved å kommentere den nye dynamikken på denne måten:

«Det er jo helt fantastisk at vi kan få borgerlig flertall selv med Høyre på 21 prosent.»

For det er klart det blir en fundamentalt forskjellig valgkamp hvis det blir en reell diskusjon om hvem som blir statsminister hvis høyresiden vinner valget; Erna eller Sylvi (Frp krever statsminister hvis de blir størst).

De liberale og urbane velgerne til Venstre kan for eksempel ha problemer med å skulle stemme fram statsminister Listhaug. Men så tydelig som Guri Melby har posisjonert Venstre som et borgerlig parti, vil det i praksis kunne bli resultatet, hvis Frp blir størst på borgerlig side.

I en slik situasjon vil nok MDG fremstå som et ok alternativ, for mange tidligere Venstre-velgere.

Et annet spørsmål er hvor mye politikerskandalene vil påvirke? Politikk er ikke bare et valg av politisk retning, men også hvem som skal være våre folkevalgte ledere.

De siste årene har vi sett en rekke politiske skandaler, som har rammet omtrent alle de norske partiene.

Politiske skandaler har ofte en mer kortvarig effekt på velgernes tillit, men samtidig har skandale-ekspert Kim Arne Hammerstad kalt saken med Sindre Finnes aksjespekulasjon fra statsministerboligen og Erna Solbergs habilitet den kanskje største politikerskandalen i norsk historie. Det vil neppe gå en hel valgkamp uten at det kommer på dagsorden igjen.

Det siste viktige spørsmålet er kanskje hvor mange velgere de rødgrønne klarer å engasjere og mobilisere.

Alle valg er mobiliseringsvalg. Men vi har dessverre langt dårligere valgdeltakelse enn våre naboland. Makten i Oslo ble i 2023 i stor grad fordelt på grunn av demokratisk underskudd. Som Audun Lysbakken skrev den høsten:

Et knapt borgerlig flertall i Oslo kom ikke på grunn av lillavelgere eller «woke». Det er mulig kun fordi forskjellen i deltakelse mellom bydeler med blått og rødt flertall er helt enorm. 77 og 75 prosent stemte i bydelene Vestre Aker og Ullern, 50 i Grorud og Søndre Nordstrand.

Det er på dette siste punktet regjeringen, de rød-grønne partiene og fagbevegelsen virkelig kan gjøre en forskjell. Det handler om vilje til å vinne valg. Det handler om et progressivt politisk prosjekt. Det handler om mobilisering.

Mye er uvisst. Men en ting er sikkert. 2025 blir et svært spennende politisk år.